tirsdag 13. mars 2012

Stuten, det er meg.




Kanskje kommer Kongen.






Jeg er delt. Sliter litt nå. Har egentlig gjort det ganske lenge. En sjelelig dualitet som tærer på meg som en anorektisk bendelorm med diare. Jeg skulle selvfølgelig jobba med det, forsøkt å slippe taket, blitt hardere og kaldere innvendig, men det er tungt. Det er vanskelig å kvitte seg med gamle ryggmarksreflekser, de henger i. Dette problemet startet i ganske ung alder. Jeg husker det som om det var i går. En gammel mann med en litt merkelig pipestemme holdt tale. Han var egentlig ingen stor taler, men han gjorde et uslettelig inntrykk. Det var kanskje fordi han virket så vennlig og snill? En gammel mann som hadde en merkelig egenskap. Han smilte med øynene. Denne mannen het Olav. Han hadde det som for meg på den tiden (jeg var 4) var verdens kuleste jobb. Han var Norges konge. Og dette ble starten på et liv som kongeelskende kongehusmotstander. En tittel jeg ikke unner min verste fiende.






For Norge, kæmpers fødeland.






For å gjøre en ting klart: Kongehuset er en totalt akterutseilt anakronisme som hører hjemme i steinalderen. Nedarvet makt? Respekt, ærefrykt og pompøs titulering til en fyr fordi han har klart det utrolige kunststykket det er å bli født?



-I'm Arthur, King of the Britons!



-King of the who?!



-The Britons!



-Who are they then?



-We all are!



-Well I didn't vote for ya!



Nei, vi gjorde ikke det. Vi forventes å automatisk utvise ærefrykt for en totalt ukjent fyr med den enkle begrunnelsen at han er født inn i en familie. Vi betaler han til og med for det.



"Det var en gang en Indianerstamme i Amerika. Det litt spesielle med denne Indianerstammen var at de ikke jaktet eller bidro med noe som helst matnyttig. De satt stort sett på ræva, og det som var enda mer forbløffende var at de forventet at de andre stammene skulle dele av sine ressurser med dem. Ikke overraskende døde de ut. Det er historien om Apanasje-stammen."



Selve tanken om at noen skal være kvalifisert til å lede noe som helst basert på den kjennsgjerning at de har blitt født... Du trenger ikke være Da Vinci for å skjønne hvor utrolig tilbakestående denne filosofien er. Og for all del, historien er stappfull av gale og ubrukelige konger. Innavl har sin pris. (Og ja. Når både Haakon og Olav gifta seg med kusiner bruker jeg ordet "innavl" med særdeles god samvittighet.) Protestene når Harald gifta seg med Sonja er i etterkant veldig uforståelige. Folket burde fra et medisinsk standpunkt rett og slett ha pusta lettet ut. "Yes! Friskt blod! Vi slipper banjospillende, tannløse albinoer med klumpfot!" Likevel var det i sin tid kontroversiellt. Akkurat som når Haakon Magnus fikk sin Mette-Marit. Sto i butikk-kø den dagen. Foran meg sto en eldre dame. Følgende samtale utspilte seg mellom den unge damen i kassa, og denne eldre damen.



Ekspeditrise: "Gleder du deg til kongelig bryllup i dag da?"



Eldre dame: "Bryllup?! Tenker vi sier "gravøl" for monarkiet jeg! At jeg skulle få oppleve et slikt svik mot nasjonen.."



Ekspeditrise: "Det er vel å ta litt hardt i vel.. Synes Mette-Marit virker som ei søt jente, jeg.."



Eldre dame: "Dette er du for ung og historieløs til å uttale deg om, lille venn."



Bak henne sto jeg, og bet meg i leppa for å ikke sprute ut i krampelatter. Det morsomste er likevel en mistanke jeg har båret med meg til dags dato. Jeg er villig til å sette en solid slump penger på at denne litt knurrete eldre dama satt klistra foran skjermen med en tåre i øyekroken og en klump i halsen da Haakon Magnus ble smidd i hymens lenker. Det har nemlig alltid vært problemet med å være antimonarkist i Norge. Kongen og Kronprinsen er rett og slett for sympatiske. Det er en ting å være motstander av kongedømmet, det er noe helt annet å være motstander av Olav, Harald og Haakon Magnus. Det eneste håpet jeg innimellom føler at jeg har er at tronarvingen til Haakon Magnus (nei, jeg vet ikke hvem av de det er, og jeg gidder heller ikke sjekke) viser seg å være en uspiselig idiot. Men jeg tviler. Nesten så det er synd at "Martha i fartha" ikke er vår kommende dronning. Hun er tross alt såpass blåst at motstanden mot kongedømmet ikke hadde gitt meg dårlig samvittighet. Akk ja..






The King is dead. Long live the King.






Jeg var 16 da Olav døde. En hengslete, skråsikker tenåring med sterke og ikke minst unyanserte meninger om alt. Ikke minst kongehuset. Jeg hadde lagt meg tidlig den kvelden, og forsovet meg neste dag, så hele Norge unntatt meg hadde fått med seg hva som hadde skjedd. Jeg dura inn til 1. time tysk, 20 minutter for sent, og rommet var stille. I hjørnet satt mine medelever og var tydelig preget av stundens alvor. Min tysklærer sa ingenting, bare sto rett opp og ned iført en svart frakk. Stemmingen var trykket.



"Hei, sorry at jeg er sen... Øh... Har det skjedd noe? Er det noen som har daua?" Det presterte jeg å si.



"Ja." Tysklæreren min så på meg. "Kong Olav".



"Næh.. Slutt å kødd a'!" Mr. Sensibility strikes again.



Og der kom det. Det stakk innvendig. Minner om denne litt rare gamle mannen med den litt merkelige pipestemmen som holdt en tale mens han smilte med øynene veltet opp i meg. Min prinsippielle motstand mot kongehuset var i det øyeblikket glemt. Totalt fraværende. Alt jeg kunne tenke på var at Kongen er død. Jeg følte sorg. Sorg over en person jeg aldri hadde møtt, og som representerte et styresett jeg fortsatt mener hører hjemme i fantasy-litteratur, det var overveldende. Paradoksene sto i kø, men der og da var jeg monarkist på min hals. Kongen min var borte. Og er virkelig Harald klar for å fylle sin fars rolle? Dette var en bekymring jeg følte. Tanken om at dette kunne representere slutten på en utdatert styreform slo meg ikke engang. Det handlet ikke om prinsipper, det handlet om et menneske. Kong Olav. Mannen som gjorde prinsipiell kongehusmotstand til et svært komplisert tema.





The King and I. Part II.





Etter Olavs bortgang var motstanden mot kongehuset på en all-time low. Spørsmålet derimot nå var om Harald kunne fylle rollen. Kunne virkelig oppfølgeren bli like bra som originalen? Var dette begynnelsen på slutten for monarkiet i Norge? Selvfølgelig ikke. Harald viste seg fra dag en som en fullgod konge. Savnet av Olav ble ingen langvarig affære. Harald var en mann av folket, og ikke bare sørget han for å bevare min indre konflikt hva kongehus VS konge angår, han forverret den. Hvis det var vanskelig å være kongehusmotstander siden Olav var så kul, ble det omtrent umulig med Harald.



Harald var i motsetning til sin far en strålende taler. Ok, diksjonen hans var ikke perfekt, men han hadde ikke arvet sin fars komiske pipestemme. Harald viste seg fra dag en som en lun og varm konge, med et godt hode. Etterhvert skulle han komme til å trenge det siden barna begynte å trekke til seg medias oppmerksomhet. På den ene siden Haakon Magnus som takket være den grufulle forbrytelsen det er å bli glad i noen skapte bølger, og på den andre siden, Martha som ramla på Englekjøret. Harald parerte alt dette med kanskje det mektigste våpenet en monark har, nemlig sunn fornuft. (Og ser man på avkommet kan man kanskje enes om at fordelingen ble en smule skjev?)

Harald ble klippen som sto bom fast hver gang nasjonen følte uro. En mann som bare ved sitt nervær hadde denne pussige evnen til å få folk til å trekke pusten og senke skuldrene. Igjen kom konflikten. Den intellektuelle analyserende motstanden mot et utdødd styresett og arkaisk tankegang på den ene siden, og på den andre siden, Harald. Denne stoiske mannen med litt slapp diksjon som i likhet med sin far fikk all motstand til å prelle av med sitt blotte nervær. Det er kanskje noe med oss nordmenn? Jeg kan da umulig ha vært den eneste opp i gjennom Norges historie som har tenkt tanken om at kongehuset er en dinosaur? Hvem vet, kanskje det var det samme før i tiden? Folk som satt og diskuterte den framtidige republikken Norge med glød i blikket, og så fort gamle Kong Haakons stemme kom på radioen så døde det bare hen? Glødende revolusjonære som skamfullt måtte svelge sine prinsipper og innrømme for seg selv at det var innmari kult å møte Olav på trikken?

Jeg har ikke svarene, men jeg innbiller meg at det er mye lettere å være kongehusmotstander i feks. England eller Monaco. De uspiselige, ubrukelige krøkkehjernene som har dilla rundt der er rett og slett lettere å mislike. Charles med parabolørene, Dronninga som er totalt ute av kontakt med virkeligheten, Edward den jævla nazisympatisøren, Harry som presterte kunststykket å bli fotografert drita i Naziuniform... Totalt ubrukelige, dekadente aristokratpromper med rosinhjerner. Nesten så vi skulle ha importert noen for å undergrave institusjonen her til lands. Men nei. Vi er stuck med en populær, fornuftig og jordnær Konge. En mann av folket.


Da Marius møtte Kongen.


For noen år siden var jeg en del av arbeidslaget som pusset opp slottet. På et tidspunkt var jeg i Statsrådssalen med den glamorøse oppgaven å male brannvarslere. Ingen stor oppgave, bortsett fra at fargen måtte blandes korrekt så de ikke skulle synes. Med andre ord; Bland fargen, opp i en meget høy gardintrapp for å se om det stemte, ned for å justere osv. osv. Midt i denne prosessen kommer det inn en fyr i sjakett. Han ser på meg og sier "Må du være her nå?" Jeg snudde meg og sa "Hvis du vil at dette skal bli ferdig, ja. Dette er kanskje ingen stor jobb, men den gjør seg ikke selv. Men jeg skal prøve å være så rask som mulig." Bak fyren ser jeg en gruppe komme gående. Midt i gruppa, Harald. Norges Konge. Jeg begynte å forstå hvorfor "Sjakett-Tarzan" var så ivrig på å bli kvitt meg. Møkkete arbeidsklær er kanskje ikke det første du tenker på å iføre deg hvis det er snakk om å møte Kongen?

Uansett der sto jeg. Høyt under taket med Kongen like under. Hva nå? Er jeg forventet å hilse? Hvordan hilser jeg isåfall på Kongen fra en gardintrapp? "Harry-baby! S'up?" Kongen hadde tydeligvis vært ute blant folket før. Han nikket til meg og sa følgende:

"Bare gjør deg ferdig du. Si fra hvis vi kommer i veien for deg."

Om det ikke var vanskelig nok å være kongehusmotstander sier jeg bare... Harald i et nøtteskall. Umulig å være imot den mannen. Prinsipper blir av og til avkledd av virkeligheten.


The Once and Future King.


Spørsmålet jeg sitter igjen med er vel om jeg i min levetid vil oppleve at Norge avskaffer monarkiet. Og jeg tviler. Kongehuset i Norge er rett og slett kommet for å bli virker det som. Det er rett og slett for rotfestet i folkesjelen. Haakon Magnus kommer nok til å etterfølge sin far, og kommer helt sikkert til å gjøre en kanonjobb. Konflikten vil ingen ende ta virker det som. Jeg kommer sannsynligvis til å irritere meg over at vi tviholder på denne utdaterte styreformen mens jeg samtidig sikkert må innrømme at Kong Haakon Magnus er en utmerket representant for folket. Men for all del , det kunne ha vært verre. Vi kunne ha endt opp med en Dronning som sendte englevibber til oss. Eller verre og verre... Hvis det ikke hadde grusa monarkiet, vet ikke jeg hva som skal til..




























































Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar