Bly.

(Blasphemy! She said it again!) 

"I think I could sing and shear a few sheep at the same time." -Robert Plant.


Joda, det er bare å bryte sammen og tilstå. Led Zeppelin fan på min hals. Det hele starta da jeg var 15, og hørte "Black Dog". Det var alt som skulle til. Ren magi. En gitar klimprer litt forsiktig, en hylende vokal vræler "Hey mama said where you move, gonna make you sweat, gonna make you groove...", og låta eksploderte i noe av det tøffeste jeg noen gang har hørt til dags dato. Et øyeblikk som er et slikt øyeblikk alle burde ha minst en gang i livet. Det øyeblikket hvor foten begynner å gå ukontrollert og verden går deg hus forbi. Verden kan ta seg en bolle, du er altfor opppslukt av musikk.

Men hvor bra var det egentlig? Er det mulig for en fan å vurdere denne musikalske arven objektivt? Aner ikke, noe som gjorde meg litt nysgjerrig. Kan jeg vurdere skivene til disse gudene med ett kritisk blikk? Vel, i de udødelige ordene til Lando Calrissian: "Here goes nothing!" (Jeg bruker et enkelt tallsystem fra 1-10. 1 er helt totalt ræva, 10 er ren magi.)

(Mein gott! Ist der Hindenburg!!)

"Led Zeppelin" (1969). 

Debutalbumet til gutta boys, og hvilken debut! Det starter med "Good Times, Bad Times". En deilig forsmak på hva du har i vente. Høydepunktene står i kø. "Babe I'm Gonna leave You" er hjerteskjærende sår, "You Shook Me" er ordentlig blytung gromblues som bare Zep kunne gjøre det, og "Dazed And Confused"... Den ultimate låta for alle som har blitt dumpa. Ok, den er veldig misogynisk, men når det låter så bra slipper de unna med det. 

B-sida starter i en lett kvinnehatende stil med "Your Time Is Gonna Come", en ganske lettglemt sak som høres mest ut som en fraskilt fyr som er forbanna for at han må betale bidrag. "Black Mountain Side" er en instrumentallåt hvor Jimmy Page virkelig koser seg, og "Communication Breakdown" er kjapp, heseblesende og helt grei. Men så kommer "I Can't Quit You Baby" og vi er tilbake i blytung grombluesland. Et land Zeppelin regjerte i. Det hele avsluttes med "How Many More Times" og ett av verdens beste debut albumer er ett faktum.


Min "objektive" dom: 7. Et meget lovende forvarsel av hva verden hadde i vente.
 

(Biggles! Fetch... The comfy chair...!)

 "Led Zeppelin II" (1969) 

Sannhetens øyeblikk. Var debuten bare ett blaff, eller kunne gutta leve opp til skyggen som debuten kastet? Tja... Med tanke på at låta som sparket i gang oppfølgeralbumet var "Whole Lotta Love" kan jeg ikke skjønne annet enn at eventuell bekymring må ha forsvunnet ganske kjapt? "What Is And What Should Never Be" følger. I mine ører kanskje en av de vakreste låtene Zep gjorde. "The Lemon Song" er bare vanvittig kul, og "Thank You" runder av A-siden. En vakker, om enn litt suppete kjærlighetsballade. Uansett, kunne B-sida følge opp? (Note! Jeg vurderer LP'ene. CD'er eksisterer ikke! Vinyl eller død!)

Om B-Sida kunne følge opp... Ett ord: "Heartbreaker." Bare gitarriffet er verdt hele albumet alene. "Living Loving Maid (She's Just A Woman)" er en kul nok låt, med en tekst som er en ny topp i kvinnehat. Forferdelig tekst. "Ramble on" er en titttel som beskriver låta ganske godt. En "ramblende" låt. Og så er det på tide å slippe til kongen... "Moby Dick". Ett utrolig kult gitarriff, og så er det bare å lene seg tilbake og la Bonzo work his magic. En instrumentallåt for trommesett... Det er rett og slett ingen som gjør slikt lengre. Hele denne perlen rundes av med "Bring It On Home". "Led Zeppelin II" er en av de få gangene i livet hvor oppfølgeren er bedre enn originalen. Vidunderlig. 


Min "objektive" dom: 8. En oppfølger som sparker rumpe. Enkelt og greit.

Where's Waldo?

"Led Zeppelin III" (1970) 

En skulle kanskje tro at Zeppelin hadde funnet vinnerformelen. Isåfall brøt de ganske kraftig med den på sitt tredje album. Det starter riktignok bråkete nok med "Immigrant Song", en låt jeg personlig alltid har syns er ganske oppskrytt. "Friends" og "Celebration Day" er kule låter dog, men det store gåsehud øyeblikket lar vente på seg. Det kommer med "Since I've Been Loving You". En ordentlig seig gromblues som river i hjerterota. Fortsatt en av mine personlige favoritter. "Out On The Tiles" som avslutter A-sida er en leken liten godbit. Men dette albumet skulle likevel ha flere overraskelser i ermet. 

Vi snur plata og blir møtt av "Gallows Pole". En akustisk (!) liten godbit om en mann som desperat håper å unnslippe galgen. Og B-siden skulle i hovedsak vise seg å være akustisk. "Tangerine" og "That's The Way" er begge vakre akustiske ballader, for å bli etterfulgt av det som kanskje er min personlige favoritt på denne plata: "Bron-Y-Aur Stomp". En akustisk leken perle, som virkelig får det til å rykke i foten. ("Bron-Y-Aur" henspeiler til en liten hytte i Wales som heter "Bron-Yr-Aur".) Det hele avsluttes med "Hats Off To (Roy) Harper", en litt syrete tribute til (du gjettet det!) Roy Harper. "Led Zeppelin III" må vel i ettertid sies å være en oppfølger ingen forventet, men den er en god liten perle. 



Min "objektive" dom: 6. Slett ikke verst, kult med det akustiske preget, men en skive som ikke treffer like intenst som de to første. Ett album som krever flere gjennomlyttinger.

(What are you staring at?! Do you think toothpicks make themselves?!)

"Led Zeppelin IV/Untitled" (1971) 


"Led Zeppelin III" hadde ikke blitt særlig godt mottatt av kritikerne. (Asshoooles!) Og nr.4 var det knyttet spenning til. Var det over? Var Zep ett blaff som kunne lage to gode skiver, og nå var tomme? Historien snakker for seg selv. Dette er en gjenganger på diverse lister over klassiske rockealbum. Om det er fortjent?

Det hele sparkes i gang med "Black Dog". Tror fortsatt ikke det er mulig å starte ett album bedre. "Rock And Roll" følger, og alt er topp. Det er høyt, det er raskt og det sparker rumpe. Så senker roen seg. En mandolin spiller noen forsiktige toner, og "The Battle Of Evermore" kryper innpå meg. Forøvrig den eneste låta hvor Zep brukte en gjestevokalist, Sandy Denny. Og Denny og Plant i duett... Herregud, det er vakkert. Etter denne sjelsettende opplevelsen er det "Stairway To Heaven" (Verdens mest ihjælspilte sang?) som tar over, og følelsen av å ha hørt noe helt spesiellt er et faktum. En albumside totalt uten dødpunkter. Tør man å snu plata...?

B-sida starter med "Misty Mountain Hop". En skikkelig sparke-rumpe låt, som er inspirert av Tolkien. Fantastisk kul og ikke minst vanvittig fengende. "Four Sticks" ble visstnok skrevet i ren trass. John Bonham hadde hørt at Ginger Baker hadde spilt med fire trommestikker, og måtte selvfølgelig bevise at han ikke var dårligere. Trommiser... Kul låt, dog. "Going To California" følger, og det er fortsatt en ballade som gir meg gåsehud. En nydelig tekst, med akustisk backing som kryper under huden på meg og blir der. "When The Levee Breaks" får æren av å avslutte denne skiva, og gjør det akkurat som den startet, med å sparke rumpe. En genistrek av ett album.


Min "objektive" dom: 10. En fantastisk plate. Det kan ikke sies på en annen måte.

(Oyh! Am I the only one who's got sand up my crack?!)

 "Houses Of The Holy" (1973)

Zep gjorde det ikke akkurat lett for seg selv. Hvordan følge opp en skive som skulle bli så ikonisk som "Led Zeppelin IV"? Vel, to år etter kom svaret i form av "Houses Of The Holy." 

Denne plata startet i mine øyne ikke særlig lovende. "The Song Remains The Same" er vel den tredje minst likte Zeppelin låta mi. En låt som i mine ører rett og slett er kjedelig. "The Rain Song" derimot er en vakker ballade som retter opp litt av skaden. "Over The Hills And Far Away" starter rolig og akustisk for å eksplodere midt i, og bli en fengende rockelåt, mens "The Crunge" er en James Brown inspirert funklåt, som nok er den eneste i sitt slag i låtkatalogen til Zep. Morsom, men ikke minneverdig.


Etter å få en slags "Tja...opplevelse" av A-sida, snur jeg plata. Kan B-sida sparke litt etterlengtet rumpe...? Jovisst. "Dancing Days" åpner ballet med et utrolig fengende gitarriff, det rykker i foten og dette begynner det å lukte fugl av... "D'yer Mak'er" tar over, og jeg opplever plutselig Zeppelins eneste forsøk på å spille Reggae. En kul låt, men Bob Marley ble neppe imponert... "No Quarter" tar over. En tung ballade som blir litt vel pompøs i mine ører... Har de spart en godbit til slutt...? En stemme roper "We've done four already, and now we're steady, and in they went... One, two, three, four..!", og boom! Gitarriffet til "The Ocean" treffer meg i magen som et høykalibret prosjektil. I mine ører platas desiderte høydepunkt. Zeppelin på sitt desidert beste. "Now I'm singing all my songs to the girl who won my heart. She's only three years old, and that's a real fine way to start." Verdt hele skiva alene.


Min "objektive" dom: 5. Ikke blant mine favorittplater av Zep. Har absolutt sine øyeblikk, men det blir litt lenge imellom. Og "The Song Remains The Same" drar for meg voldsomt ned. 

(Og dette ble jeg OBOS-medlem for?!)

"Physical Graffiti" (1975)

Led Zeppelin skilte lag med Atlantic. "Houses Of The Holy" ble den siste plata de ga ut med dem. De startet sitt eget plateselskap "Swan Song", og debutplata på eget selskap ble dobbelt albumet "Physical Graffiti". En slags debut #2. Og hvilken debut...

"Custard Pie" får æren av å dra i gang ballet. Riffet sitter som ei kule, og kombinert med en av de kanskje mest grisete tekstene som skulle komme ut på 70-tallet, er det en kanonåpning. En tromme spilles litt forsiktig, ett gitarriff skrider frem, og "The Rover" tar over. En skikkelig seig rockelåt som virkelig river. Stillheten senker seg. En sår gitar drar i gang ett skikkelig seigt riff, og "In My Time Of Dying" fyller rommet. Den eneste Zeppelin låta som er på lista over sanger jeg skal ha spilt i min egen begravelse. Jeg er utslitt. Og jeg har kun hørt gjennom side 1...

Side 2 starter som side 1, med et kanonriff. "Houses Of The Holy" (låta, ikke plata) eksploderer ut av høytaleren. Ett av høydepunktene på denne skiva. "Trampled Under Foot" tar over og stemningen skifter totalt. Fra glede til aggresjon. En aggresiv, pågående låt. Og så blir det andakt. De som mener at "Stairway To Heaven" er den ultimate Zep låta kan ta seg en bolle. "Kashmir" er Zeppelin magi, slik bare Zeppelin kan gjøre det. I mine ører kanskje en av 70 tallets desidert beste rockelåter. 

Side 3 settes på, og jeg begynner å bli urolig. Kan de virkelig holde dette nivået på ett helt dobbeltalbum? "In The Light" skuffer ihvertfall ikke. En helt vidunderlig perle av en låt. Etter den er det over i Pages akustiske instrumentale lille genistrek "Bron-Yr-Aur". Tilbake til den lille hytta i Wales. Vakkert. Stemningen skifter totalt. "Down By The Seaside" dukker opp som troll i eske. Den kanskje koseligste låta Zep noen gang lagde, og den blir aldri platt eller banal. Og så? Nytt stemningsskifte. "Ten Years Gone". En låt jeg får gåsehud av, samtidig som den gjør litt vondt. På en meget god måte.

Jeg snur skiva. Siste side. "Night Flight". En ordentlig kanonlåt. Svinger som bare rakkern. "The Wanton Song" gjør ikke like sterkt inntrykk, men skitt au. Den er mer enn kul nok. "Boogie With Stu" (Med en kreditering til Richie Valens mor) er skikkelig rockabilly. Totalt uventet, men dæven som det rykker i foten. "Black Country Woman" er kul, men ikke den mest minneverdige, og det hele avsluttes med "Sick Again". Og det beskriver min tilstand ganske godt. Jeg er helt skutt. "Physical Graffiti" har slitt meg helt ut. Og det var absolutt verdt det.



Min "objektive" dom: 10. Dette er kanskje ett av, om ikke 70-tallets beste rockealbum. Dette er Zeppelins mesterverk. Stort mer magisk kan det neppe gjøres. Herregud.

(This space is for rent.)

"The Song Remains The Same" (1976)

Led Zeppelin ga ut en konsertfilm i 76. Med liveopptak fra Madison Square Garden var dette en litt sær kombinasjon av musikkdokumentar, konsertfilm og fiksjonelle klipp hvor bandmedlemmene viste seg selv fram slik de ville at omverdenen skulle se dem. Filmens fiksjonelle islett blir for meg noe av de mest pompøse forsøkene på selvskryt jeg til dags dato har sett. Albumet er en bedre opplevelse, siden du slipper disse rare filmklippene. Og ethvert band med respekt for seg selv bør vel gi ut en liveskive? Låtene har jeg gått gjennom før. På albumet var det disse:

Side1:

-Rock And Roll
-Celebration Day
-The Song Remains The Same

Side2:

-Dazed And Confused
Side3:

-No Quarter

-Stairway To heaven

Side4:

-Moby Dick

-Whole Lotta Love

Dette er ikke Zeppelin på sitt beste. Etter å ha hørt Zep live i Earls Court og Royal Albert Hall blir Madison Square Garden en ganske tam opplevelse. Det låter rett og slett ikke særlig bra, sett i forhold til andre liveopptak. Zeppelins siste opptreden på Knebworth er en mye bedre opplevelse. Dette albumet blir for meg et overflødighetshorn. Kjekt å ha, men ikke essensiellt. 

Min "objektive" dom: 4. Zeppelin på sitt mest middelmådige er likevel ganske fett, men det finnes liveopptak som er mye bedre enn dette. Ett ganske lettglemt album. Jeg forventer bedre.

(Å du som metter liten fugl...)

"Presence" (1976)

Denne skiva kom i en periode hvor bandet var i trøbbel. Plant lå på sykehus i Hellas etter en bilulykke, og fremtiden så usikker ut. "Good Times, Bad Times" er vel en passende analogi? Plate ble det åkkesom, og "Presence" så dagens lys. Dette skulle forøvrig bli Zep albumet som solgte dårligst på verdensbasis. 

Det starter grufullt. "Achilles Last Stand" kommer for alltid til å forbli den eneste Zeppelin låta jeg ikke orker å høre hele veien igjennom. En kjedelig låt som aldri blir ferdig. (Den varer i nesten 11 minutter!) En låt jeg aldri kommer til å skjønne vitsen med. Gud bedre. Skal dette bli Zeppelins første skikkelige kalkun? Et tungt riff slår igjennom rommet og skuldrene senker seg. "For Your Life" er en skikkelig tung bluespreget gromlåt som får det til å rukke i både fot og sjel. Skaden er gjenopprettet. Men fortsatt litt usikker. Enn om neste låt er atter en stinkador? "Royal Orleans" starter, og all min bekymring forsvinner. En funky godbit som svinger som bare rakkern. Etter den forferdelige starten, er det deilig å høre skikkelig gromzep igjen.

Side 2 starter stikk motsatt av side 1. "Nobody's Fault But Mine". Herregud for ei låt. Om "Achilles Last Stand" er den låta jeg liker minst er dette så langt unna som det er mulig å komme. Fortsatt en av mine all-time favoritter av Zep, med en "sparke-rumpefaktor" andre band bare kan drømme om. Det fortsetter med "Candy Store Rock", en funky liten godbit som svinger rått. "Hots On For Nowhere" er også ganske kul, om enn litt langdryg. Den får det til å rykke godt i foten uansett. Det hele avsluttes med platas eneste ballade, "Tea For One", og det er for meg platas gåsehudøyeblikk. Den er sår. Vond. Den fyller meg en vanvittig god tristhet. Til dags dato en av ytterst få låter som gir meg en tåre i øyekroken. Helt fantastisk.

Min "objektive" dom: 7. Etter en forferdelig start tar denne skiva seg kraftig opp, og blir for meg Zeppelins mest undervurderte album. En kritiker sa engang at "Achilles Last Stand" var det eneste høydepunktet på en ellers uinspirert plate. Han om det. For meg er det omvendt. Så det så.

(Kona mi forstår meg ikke... Jævla russiske postordrebruder...!)

   

"In Through The Outdoor" (1979)

I etterpåklokskapens ånd, er dette en trist skive. Den siste skiva de rakk å spille inn før John Bonham døde. Zeppelin var et 70-talls fenomen, akkurat som Beatles var et 60-talls fenomen. 80-tallet skulle bli uten Zep, men med tanke på hvor grufull musikken ble på 80-tallet var det kanskje like greit?


Den starter bra. "In The Evening" sitter som et skudd. Litt pompøs, men Zep var aldri redde for slikt, og de slapp som regel unna med det. Her funker det som ei kule. "South Bound Saurez" er også en kul låt, og "Fool In The Rain" er i mine ører kanskje en av platas beste låter. Leken og spenstig, og den svinger til tusen. "Hot Dog" høres mest ut som en parodi på Country, og hvis den var ment som det er den genial. Hvis ikke er det bare et cheesy forsøk som kanskje like gjerne skulle vært lagt på hylla. Hee-haw stemningen er det ingenting å si på, dog. 

Side 2 begynner med den låta som er på andreplass over Zeplåter jeg misliker, "Carouselambra". En lang, kjedelig sak som jeg aldri har giddet å spandere mye tid på. Livet er for kort. "All My Love" er en kjærlighetsballade som er fin, om enn en smule suppete. Regnet som en av hitene fra denne skiva, men for meg er låta som følger, "I'm Gonna Crawl" platas høydepunkt. En sår ballade som gir meg isvann i blodet. Stemmen til Plant kommer virkelig til sin rett. Ett gåsehud øyeblikk. 



Min "objektive" vurdering: 5. En del kule øyeblikk, men langt fra Zep på sitt beste. Likevel vanskelig å forholde seg objektiv når man vet at dette var Bonzos siste innspilling. En grei nok måte å gå ned med flagget hevet?

(Where we would drink champagne, and it would taste just like Coca-Cola...C-o-l-a... Cola...!)

"Coda" (1982)


Men Zeppelin var ikke døde... Page og Jones samlet en del upubliserte opptak og ga ut "Coda". Som Jones sa det; "Det var så mange bootlegs ute på markedet uansett, så vi fant ut at vi like gjerne kunne slippe det selv." Enkel og grei logikk. Hvorfor skal andre tjene på noe du har skapt? Og resultatet?


Det starter ganske fett. "We're Gonna Groove" er en gammel Ben E. King låt Zep veldig ofte åpna konserter med. Og den sitter som ett skudd. "Poor Tom" følger, og går meg egentlig litt hus forbi. "I Can't Quit You Baby" er bare en annen versjon av en låt som dukka opp på den første skiva, og den versjonen er bedre. "Walters Walk" avslutter den første sida. En helt grei låt.

Side 2 starter med "Ozone Baby". Igjen, det er helt greit. Det svinger. "Darlene" tar over, og det er i mine ører kanskje den nest kuleste låta på denne plata. Den er tung, men likevel leken med en deilig backbeat. "Bonzos Montreux" er den andre instrumentallåta hvor Bonham brifer på trommer. Det holdt med engang. En ny "Moby Dick" kommer den aldri i nærheten av å være. "Wearing And Tearing" får æren av å avrunde denne samlingen, og det er for meg denne platas høydepunkt. En skikkelig rask og frenetisk rockelåt som virkelig sparker rumpe.


Min "objektive" vurdering: 4. En ganske overflødig utgivelse. En del kule øyeblikk, men alt i alt føles det veldig som "flogging a dead horse". Smør på flesk. 





Rariteter og snurrepiperier.



Så lenge det er penger å tjene kommer alltid folk til å finne nye måter å skvise smør ut av en trebukk på. Med Zep er det ikke annerledes. Det har dukket opp en del nye greier. Tenkte å ta med noen.

(Den derre snåle prikken jeg har i panna? Det er et skrapelodd!)

"Encomium. A Tribute Album To Led Zeppelin" (1995)

Tribute plater suger som regel svette pinnsvintestikler, og "Encomium" føyer seg fint inn i den tradisjonen. Hvem var egentlig genihjernen som fant ut at Duran Duran kunne covre Zep? 4 Non Blondes gjør et hederlig forsøk med "Misty Mountain Hop" og kommer fra det sånn noenlunde med æren i behold. David Yeow fra Jesus Lizard slår seg sammen med Helmet og gjør en overraskende kul versjon av "Custard Pie", men ellers er dette temmelig nedslående greier. Sheryl Crow? Hootie And The Blowfish? Urk. Dette er blasfemi. We are not amused. 

Min "objektive" dom: 1. Rett og slett fordi Robert Plant og Tori Amos gjør en ålreit duett på "Down By The Seaside". Utover det er dette smertefullt.

("Jeg har en stein i skoa." "Hold kjeft, og stirr mystisk utover mot horisonten!")

"No Quarter: Jimmy Page And Robert Plant Unledded" (1994)

Jimmy Page og Robert Plant gjorde en konsert på MTV i 1994. Resultatet ble livealbumet "No Quarter Unledded" og alle som drømte om en gjenforening fikk sin drøm delvis oppfyllt. I mine ører er ikke dette en Zeppelin skive og gudskjelov for det. Jeg syns alltid det er trist når gamle storheter forsøker å leve på gamle bragder, og Page og Plant klarte å styre unna den fella mesterlig. All musikken ble omarrangert og fremført med symfoniorkester, standard band sammensetting og marokkanske folkemusikere. Det var ikke Zeppelin som gikk på scenen, men to godt voksne musikere som tolket Led Zeppelin sanger. Og det gjorde de mesterlig. Høydepunktene står i kø. "Since I've Been Loving You" låter sårere enn noen gang, "Gallows Pole" får et helt nytt liv, og når de samler alle musikerne på slutten og kroner verket med "Kashmir" er triumfferden komplett. Herregud, all skepsis jeg hadde til dette prosjektet døde etter den første låta. Det er bare å la seg forbløffe. Dette er musikalsk Julaften og 17. Mai på engang. Fantastisk. 

Min "objektive" dom: 10. De gamle er eldst. Dette blåser hvem som helst av scenen.

("Are you an angel..?" "Yeah... Sure. My name is Damien, by the way...")

"Walking Into Clarksdale" (1998)


Page og Plant skulle slå sine kreative krefter sammen en gang til, noe som resulterte i plata "Walking Into Clarksdale". Dette var ikke en Zeppelinskive, men en plate med kun orginal og nyskrevet musikk. Unntaket er "Blue Train", en hjerteskjærende vond ballade Plant skrev da sønnen hans Karac døde i 1977. En nydelig låt. Det er ikke det mest minneverdige disse gutta har gjort, men det er absolutt nok høydepunkter til at det jevnt over en godkjent plate. "Most High" er kanskje noe av det mest catchy jeg noen gang har hørt fra Page og Plant. En utrolig kul låt. "Please Read The Letter" er for meg en annen høydare. Den ble forøvrig senere spilt inn av Plant i duett med Allison Krauss. "When The World Was Young" er også for meg ett minneverdig øyeblikk fra denne skiva. En plate jeg personlig er veldig glad i.


Min "objektive" dom: 6. Det er ikke Zeppelin, men fankern heller. De prøver ikke på det i det hele tatt. Dette er to musikere som har lagd ett album. Og det er et godt album. 

("Er du sikker på at folk ikke vil forveksle dette coveret med 'Let It Be'?")

"Led Zeppelin: BBC Sessions" (1997)


En samling med radioopptak fra BBC på 60 og 70 tallet. En gullgruve., hvor ett av mange høydepunkt er en nesten 15 minutter lang versjon av "Whole Lotta Love" ispedd en medley med bl.a. "Fixin' To Die" og "That's Allright Mama". Her står det magiske øyeblikk i kø, fra den gangen band faktisk kunne spille. (Gammel og sur? Moi?) En samling som gjenspeiler hvor utrolig bra Zep kunne låte live. Fantastisk.

Min "objektive" dom: 10. Dette er bare så jævlig fett. Enkelt og greit.

("Hva ?! Du "glemte" flaskeåpneren ?!")

"Led Zeppelin DVD" 2003


Alt som Zeppelin gjorde live, samlet på to DVD plater. Madison Square Garden er inkludert, og bekrefter egentlig bare hvor skuffende "The Song Remains The Same" faktisk er. Opptakene fra Earls Court, Royal Albert Hall og ikke minst Knebworth, det er Zeppelin slik de kunne låte live. Dette er "The Holy Grail" hva musikk angår. Det kan knapt bli bedre.

Min "objektive" dom: 10. Hva ellers? Det er en kulturskatt.




Til slutt: To låter som aldri ble utgitt på de ordinære plateutgivelsene. Hvorfor er for meg ett mysterium, siden de begge er kanonlåter. Magien med Zep... Det er vel en typisk enten/eller greie. For meg var det kjærlighet ved første lytting. Og etter å ha tatt ett "kritisk" blikk på hva de gjorde, så er den der fortsatt. Jeg slapp lufta ut av ballongen, og den svever fortsatt.  

                                                 (Kom ikke her og si at dette ikke låter fett?)