Tro kan flytte fjell.

"Ingen forbrytelse er større enn mangel på tro." - Nordahl Grieg.

Da så. Jeg er en forbryter. Ikke bare har jeg mistet barnetroen, jeg hadde aldri en barnetro å miste i utgangspunktet. Det er likevel her jeg føler for å innrømme min egen dobbeltmoral. Jeg konfirmerte meg i Kirken. Hvorfor? Den eldste grunnen i verden: Penger.

Jeg var en av de som fikk ett ultimatum: Konfirmer deg i Kirken, eller drit i alt som heter fest og gaver. Det var ikke mye å lure på. Prinsippene tok et skritt til siden til fordel for pragmatisk kapitalisme. Min "tro" var kjøpt og betalt på en måte som hadde fått Jesus til å bli rød av harmdirrrende sinne. Mine foreldre fikk viljen sin. En kvisete 15-åring som sto konfirmant, med en like sterk tro på Gud som på Julenissen.

Det var likevel en ting som sto sentralt for meg: Hvordan komme meg gjennom konfirmasjonsprosessen med så lite innsats som overhodet mulig? Svaret ga seg selv: Det eksisterte ett alternativ for ungdommer som ikke ville møte til Bibelstudier, 8 obligatoriske gudstjenester osv. osv. Ten Sing! Synge i kor i en periode, istedet for å sitte i ett svett rom med nesa i en bibel? Akkurat som elektrisiteten, jeg valgte det som virket som minste motstands vei. Slik startet min karriere i Ten Sing. En opplevelse som vel... For å si det slik; Jeg er fortsatt ingen troende mann.

Mine damer og herrer, dette er historien om da Marius ble med i et kristent kor. The original fish-out-of-water-story.

"Det er med tro som med gummistøvler - De er bare til glede for dem som har dem på." - Sten Kaalø.

Jeg ante virkelig ikke hva jeg gikk til da jeg ble Ten Sing medlem. Det inntrykket jeg hadde fått av han som presenterte muligheten, var at det var først og fremst var et sangkor. Dette med tro var det ikke så farlig med, musikken sto i sentrum. Ten Sing var for alle. Jeg oppdaget fort at dette var en sannhet med visse modifikasjoner. Noe jeg tror best kan illustreres med "Tilfellet Frode".

"Frode" var en troende mann. Sterkt troende sådann, og en ganske habil sanger.Han hadde fått oppgaven å synge solo på en gammel "negro-spiritual" som het "Shut De Do. (Keep out de devil.)" En ganske vakker a cappella sang, som egnet seg ganske godt i kor sammenheng. Teksten var i mine øyne (siden jeg aldri har trodd på Djevelen) litt fjern, men greit nok. Låta svingte ganske ålreit om ikke annet. Jeg har alltid hatt sansen for gamle "negro-spirituals". Og tenkte vel ikke så mye mer på det enn det. Med "Frode" derimot, skulle det vise seg at så enkelt var det slett ikke. Midt i en gjennomgang av denne nydelige lille perlen av en sang stoppet "Frode". "Frode" så ned i gulvet, mens han bet seg i leppa, og følgende samtale tok sted.

Dirigent: "Er det noe galt, Frode?"

"Frode": "Jeg tror ikke jeg kan synge denne sangen."

Dirigent: "Men kjære deg Frode... Hvorfor ikke det?"

"Frode": "På grunn av budskapet. Det er altfor enkelt! Skjønner dere ikke?! Å lukke døra for å stenge Djevelen ute... Det er for enkelt! Djevelen er overalt, og han jakter på oss!! Og hvis vi godtar budskapet om at det bare er å lukke døra så kommer han og tar oss! Denne sangen undervurderer alt Djevelen er!"

Dirigent: "Nå er dette en negro-spiritual, Frode. Den er ikke skrevet av utdannede teologer, men fattige slaver med null skolering. Det er sanger som var ment å gi dem trøst og styrke i en hverdag som var beksvart. Og ikke minst en viktig del av verdens kulturarv."

"Frode": "Beklager, men hvis det er dette nivået Ten Sing har sunket til, kan ikke jeg være her. Dette er vranglære!"

Som sagt så gjort. "Frode" forsvant. Dirigenten (en usedvanlig tålmodig mann, spør du meg) forsøkte å appellere til "Frodes" fornuft, til ingen nytte. "Frodes" kamp mot Djevelen ville tydeligvis fortsette et annet sted, utstyrt med bedre våpen. 3 måneder senere dukket derimot "Frode" opp igjen. "Frode" hadde tenkt seg om.

"Frode": "Etter mye bønn, faste, meditasjon, lesing av bibelen og ikke minst refleksjoner rundt det jeg har lest og bedt om, har jeg kommet fram til at jeg kanskje overreagerte en smule. Jeg tror jeg kan synge denne sangen likevel."

Dirigent: "Øh... Det er godt å høre at du har kommet frem til det, men vi fjerna denne sangen fra repertoaret for 2 uker siden."

Det var på dette tidspunktet jeg ikke klarte å holde meg lengre.

Marius: "Si meg Frode... Hvorfor er du kristen når det skaper så mye trøbbel for deg? Det eneste som slår meg etter å ha opplevd dette er at "Frode kunne egentlig hatt det ganske ålreit, hadde det ikke vært for at han er kristen". 3 måneder hvor du har sitti på ræva og plaga deg selv med noe som burde ha vært helt unødvendig... Var det virkelig verdt det?"

"Frode": "Jeg... jeg..."

Dirigent: "MARIUS!! Nå legger vi dette bak oss. Dette er et avsluttet kapittel. Og jeg vil ikke høre mere om det!"

Ten Sing Rule #1: Du stiller ikke spørsmål om tro. (Selv om dette teknisk sett var "konfirmasjonsundervisning", og jeg har alltid ment at å stille spørsmål er en essensiell del av læringsprosessen. Nuvel...)

"Blind tro har et ondt blikk." - Stanislaw Jerzy Lec.

Min Ten Sing karriere humpet videre på ustøe ben. Hele tiden hadde jeg en liten stemme i bakhuet: "Ett år, så er det over. Stå konfirmant, ta penga og løp." Namsos Ten Sing var en fargerik gjeng. Det var "Thomas" som gjerne ville være verdens beste kristne, men som dessverre ikke presterte når det gjaldt som mest. (Han ble avslørt da han talte i tunger, og det viste seg at han siterte en indisk take-out meny. Det var en inder tilstede som holdt på å le seg ihjel..) Det var "Ole" som hadde konstant dårlig samvittighet fordi han aldri greide "å bli en god nok kristen". Det var "Karl" som gjerne ville drive ungdomsarbeid i tørre perioder, men aldri klarte å få sine tørre perioder til å vare lenge nok... (Hans radioandakt hvor han erklærte at "Det at døve kan se!" var et mirakel, er fortsatt en urban legende.) Og ikke minst "Harald" hvis største kjepphest i livet var at vi måtte kalle han "Bare Harald". Som sagt så gjort, og etter stadige gjentagelser av "Hallåh, 'Bare Harald'!" angret han bittert på det...

Jeg tråkka i salaten noen ganger. Min heller respektløse omtale av Aril Edvardsen falt ikke i god jord i Ten Sing. Ei heller min kjærlighetserklæring til Monthy Python. At det fantes mennesker som ikke elsket Monthy Python, men som i tillegg tok det for gitt at alle syntes de var en gjeng blasfemiske drittsekker... Vel, for meg var det et "klyp-meg-i-armen-øyeblikk". Et øyeblikk hvor jeg fikk mest lyst til å utbryte "Unnskyld meg, men sa du virkelig dette høyt?!" Jeg klarte utrolig nok å holde meg i skinnet. "Hold ut til konfirmasjonen er over, ta penga og løp".

På vårparten dukka det likevel opp en mulighet som stakk kjepper i hjulene for min lille "penger mot falsk tro scam". Et helt kor sammensatt av ulike Ten Sing kor fra hele Trøndelag skulle dra på konserttur til Sovjetunionen, som det het dengang. Turen var berammet til sommeren etter konfirmasjonen, og jeg ble igjen i tvil. Holde ut i Ten Sing noen få måneder til for å få en mulighet til å få sett Sovjetunionen? Igjen vek min moralske overbevisning til siden. Fankern heller, hvor ofte kom jeg til å få muligheten til å få opplevd Sovjetunionen? Ok, det blir sammen med en gjeng jeg rett og slett ikke skjønner bæra av, men helvete heller... Noen kameler må det da være mulig å svelge?

"Tro uten tvil er en død tro." - Miguel de Unamuno.

Mine foreldre var svært negative til min plan om å dra til Sovjetunionen med Trøndelag Ten Sing. De mente at dette var ren pinsemisjonering og at jeg burde passe meg for å bli dratt med inn i noe slikt. Ganske søtt, egentlig. Mine foreldre som brukte økonomisk utpressing for å forsikre seg om at jeg sto konfirmant ble plutselig bekymret for at sønnen skulle bli hjernevasket av en gjeng med kristne. Det var på dette tidspunktet unge Aanonlie ble rasende.

Marius: "Ok... Dere trua med total boikott hvis jeg ikke konfirmerte meg i kirka, og erklærte troskap til kristendommen på falske premisser. Ble en hykler av verste sort. Nå er dere bekymra for at jeg skal bli for kristen?! Hva faen er det som feiler dere egentlig?!?"

Mor: "Det er ikke det at vi ikke vil du skal bli kristen, men dette er ikke god kristendom. Dette er å spotte en annen kultur."

Far: "Å spre religiøst piss på denne måten der er ren brønnpissing! Jeg vil ha meg frabedt at min sønn driver med slikt!"

Marius: "Jeg hadde aldri vært i nærheten av Ten Sing hadde det ikke vært for at dere la dere opp i hvor jeg konfirmerte meg. Jeg drar enten dere liker det eller ei, og vet dere hva?! Dere har kun dere selv å takke! Det at jeg ramla inn i dette miljøet er deres feil. Deal with it!"

Mor: "Men vi ville bare..."

Marius: "Jeg driter i hva dere ville. Dette er hva dere oppnådde!"

Det er en ganske klar moral her. Å forsøke å presse barn til å tro, det går ALDRI særlig bra. Noe mine foreldre lærte på den harde måten. Eller lærte og lærte... Helt ærlig tror jeg ikke de lærte en dritt av det. Det krever selvinnsikt. (Det kommer kanskje ikke som noen stor bombe at jeg og mine foreldre ikke akkurat var perlevenner?) Uansett, unge Aanonlie pakka sekken og dro på sin første øvingshelg med Trøndelag Ten Sings kretskor.

Hvis Namsos Ten Sing var en merkelig gjeng, så var Trøndelag Ten Sings Kretskor et freakshow. Det første som slo meg var at dirigenten i Namsos Ten Sing (som jeg oppfattet som en smule skummelkristen) var en svært moderat kristen sammenlignet med disse folka.

Det var "Henrik" med kulehode og pipestemme som insisterte på å lede forsamlingen i bønn. En mer latterkvalt forsamling skal du lete lenge etter. Det var "Roy" som hadde "vært homo i 2 år, og slutta". Dette ble meg fortalt av "Knut", som ikke fortrakk en mine da han fortalte det. Jeg satt i nesten katatonisk sjokk. Hadde "Knut" virkelig sagt dette høyt? Joda, og han trodde på det. Det var "Carl M" som plaget vettet av alle rundt seg med "Alle Barna Vitser" uten enderim, "Kristin" som drømte om å bli Leksvikas første profesjonelle windsurfer, "Ola" og "Kåre" som satt ved et bord, snakka om hvor fett det var å være kristen mens de slo på flaskekapsler med taggene opp til knokene blødde. Jeg fant aldri ut hvorfor.

Ten Sing hadde som alle miljøer sine kulturelle koder og omgangsformer. Noen av dem ga meg en flau smak i kjeften. Ved middagene ble det ofte servert Puffet Ris til dessert. Men det ble annonsert slik; "Og til dessert blir det lat husmor!", mens latteren runget. Utearbeidene mødre som ikke hadde tid eller ork til å slave med desserter til en familie var tydeligvis veldig morsomt. Jeg syntes det var utrolig støtende, men jeg lot være å si noe. "Hahaha!! Lat husmor! Det er en klassiker!" "Knut" hadde tydeligvis hørt denne utrolig kvinnediskriminerende vitsen før, og den var tydeligvis fortsatt like morsom. Kristen humor... Jeg er snart 4o, og jeg har fortsatt til overs å le av kristen humor. I mine øyne var den alltid rettet mot de som ikke hadde "kristne verdier". Og den har alltid gitt meg en vond smak i kjeften.

Dirigenten for Trøndelag Ten Sings kretskor var en nordlending som het "Nils". Og "Nils" ble for meg fornuftens søte stemme i denne forsamlingen. "Nils" var nemlig en person du kunne prate med om andre ting enn tro. "Nils" var først og fremst opptatt av det musikalske, noe etthvert kor burde være. Han leda oss riktignok i bønn før konserter noe som for meg var en smule sært. Å be om at folk skulle bli frelst via sang... Hvis Gud har et ønske om at alle skal bli frelst burde da det være en smal sak. Å be til Gud om at folk skal oppleve Guds budskap... Er ikke det noe Gud logisk sett burde ha en interresse av? Og i så måte sørge for uansett? Men såpass fikk jeg vel tåle. "Nils" ble for meg et lys i en ellers ganske tett tåke av blind tro og ulogiske antagelser. "Nils" representerte for meg "god kristendom". Hvorfor jeg nevner dette? Fordi at noen år senere skulle jeg oppdage at "Nils" ikke var akseptabel i disse miljøene. "Nils" var nemlig homofil. Ingen visste det den gangen og her ligger noe av det som ødelegger mitt forhold til Kristendommen.

"Nils" var mer enn bra nok for Ten Sing så lenge han holdt sin legning for seg selv. En dyktig musikalsk leder som fikk god kontakt med oss ungdommene. Men etter at hans "forferdelige hemmelighet" ble kjent var han plutselig persona non grata. Og hva hadde egentlig endret seg? "Nils" var den samme snille omgjengelige fyren han alltid hadde vært. Jeg kan fortsatt den dag i dag ikke skjønne hva problemet egentlig var. Bra nok så lenge han gjemmer hvem han egentlig er? Det er ikke en kirke eller Gud jeg kan forholde meg til. Enkelt og greit. Way to go, Kristen-Norge. Dere forsøkte å bannlyse en av de få som kunne ha fått meg til å se Kristendommen i et positivt lys. Det er ikke en særlig god måte å frelse folk på, men hva vet vel jeg...

"Å gå i kirken gjør deg ikke mer til en kristen enn det å gå i garasjen gjør deg til en bil." - Laurence J. Peter.

Etter mye om og men var dagen kommet. Marius satte seg på en buss og dro ens ærend til Sovjetunionen for å spre det glade budskap. Jeg vet ikke om jeg på det tidspunktet var Norges første agnostiske misjonær, men hvis det har vært andre opp igjennom historien, har ikke jeg hørt om dem. Men "into the great wide open" dro vi. For å gi de skumle ateistiske kommunistjævlene (som "Henrik" så vakkert formulerte det) en real dose kristen gladsang.

"Vi synger på engelsk så vi kan prise Herren på et språk som ungdomme ikke skammer seg over. Og det er heller ikke sant at vi gjemmer de styggeste bakerst." - Knut Nærum.

Jeg og en kompis som het "Per" ble fort blinka ut i denne forsamlingen. Som de eneste ikke-kristne blant flere hundre... Vel, vi stakk oss ut. Løsningen var enkel, vi fikk vår egen "oppasser" som skulle holde ett øye med oss, og passe på at vi ikke gikk fortapelsen i møte. En ordning som varte i cirka 2-3 dager. Det var omtrent den tiden det tok meg og "Per" å drive stakkaren til vanvidd. ("Si meg... Djevelens verk... Er den gul eller grønn?") Ten Sing skjønte vel etterhvert at det å kristne noen er lettere på papiret enn i praksis. Så vi endte vel opp med å bli fluene i Ten Sing suppa. Selv om forhandlinger om frelse fort ble daglig dags.

"E du no heilt sikker på at du itj har løst te å bli kristen, Marius...?" - "Bente".

"Det handler ikke om "lyst", men om det faktum at det ikke føles riktig." - Marius.

"Kainn du itj bærre lat som om du e kristen da, Marius?" -"Knut".

"Det er vel ikke særlig kristent å lyve, er det vel?" - Marius.

"De å ha Jesus i hjærte... Du ane itj ka du går glepp av, Marius!" - "Hege".

"Jeg er omgitt av folk "som har Jesus i hjertet", så jo. Det vet jeg." - Marius.

Å svare på ett slikt spørsmål er greit nok. Å svare på 10 slike spørsmål daglig i over en uke... Og det som aldri sluttet å forbløffe meg: Jeg forlangte aldri at noen skulle rettferdiggjøre sin tro. Bevise Guds eksistens. Jeg holdt kjeft når en kristen sa "Jesus e me mæ. Æ bærre veit det!" (Litt av et argument, ikke sant?) Likevel var det jeg som måtte rettferdiggjøre mitt fravær av tro. Jeg satt plutselig med bevisbyrden, selv om ingen kunne bevise Guds eksistens. Men det var vel fair. Ta skikken dit du kommer. Følelsen av "This may have been a HUGE mistake" kom krypende. Hvordan skulle dette gå?

"Kristendommen. Den tiende landeplage." - Arnulf Øverland.

Å dra til Sovjetunionen sent på 80-tallet var ikke bare bare. For det første hadde jeg bare to kilder på hvordan det var der:

1) Mine sosialistiske foreldre som fortalte meg at det var et utopia hvor alle behov ble møtt, og befolkningen var veldig fornøyde. (Historien har vel vist at dette kanskje ikke helt var tilfellet..?)

2) Ten Sing som advarte oss om at Kristne ble arrestert av KGB og sendt med første tog, raka vegen til Sibir. (Min kommentar "Ha! Da burde jo jeg være safe!" falt ikke i god jord...)

Og for det andre; Jeg reiste med en gjeng jeg rett og slett ikke forsto. En gjeng som i bunn og grunn dro til ett land de kun nærte en dyp forakt for. Enkel logikk tilsier at det er ikke et spesiellt godt utgangspunkt for en gjest.

Ferjeturen over til Finland var en opplevelse i seg selv. Uansett hvor kristen du er, Nordmenn og billig sprit trumfer veldig ofte denslags. "Karl" fra Namsos Ten Sing hadde opplevd søt musikk med en som het "May". "May" dumpa derimot "Karl" før avreise til fordel for "Roy" (han som hadde "vært homo i 2 år og slutta", ja..) og "Karl" taklet den avvisningen som enhver god Nordmann alltid har gjort; Med eksepsjonell flatfyll. Den samme "Karl" som på russekortet sitt hadde skrevet "Det er bedre med en Bibel på innerlomma med en halv en", satte vel ny rekord i kunsten "Hvor full er det mulig å bli, uten å havne på legevakta". Igjen, kristendom i godt belært teori, ble for meg litt snodig i praksis... Akk ja...

Sovjetunionen ble likevel en anti-klimaktisk opplevelse. Det vi fikk se av Sovjetunionen var 40 minutter i vinterpalasset i St. Petersburg. (Eller "Leningrad" som det het den gangen.) En guide fortalte at hvis du brukte 2 minutter på å studere hver gjenstand, ville det ta deg 10 år å gå igjennom vinterpalasset, og vi fikk 40 minutter. Resten av tiden besto av en kirkekonsert, og et opphold på en Sovjetisk campingplass som var omtrent like kjip som de norske. Og denne konserten... De ba på forhånd om at publikum skulle bli frelst av vår fremføring... Siden vi sang kristne tekster på engelsk... Hvor trolig var det egentlig? Engelsk var ikke et særlig utbredt språk i Sovjetunionen den gangen. Akk ja... Logikk og kristendom...

For meg var den største opplevelsen Estland. Et vakkert land, hvor vi bodde hos privatpersoner. Vi fikk beskjed om å ta med gaver til disse privatpersonene, noe som for meg ble en dritflau opplevelse. Jeg har aldri skamma meg så mye i mitt liv. "Thomas" tok med en søppelsekk full av plastposer, for han hadde hørt rykter om at plastposer var mangelvare i Estland. Det var det ikke. Not even close. Jeg tok med lommekalkulatorer. Og reaksjonen? De smilte, takket og la de i en skuff med... (Trommevirvel..) Lommekalkulatorer. Panneklask.

Estland var et gjestfritt land, hvor du ble tatt imot med åpne armer. De lagde middag til oss, og for første gang i mitt liv ble jeg introdusert til Bortsj. Du milde skaper. Hvis det finnes en himmel er jeg overbevist om at de serverer Bortsj i kantina. En kulinarisk opplevelse jeg sjeldent har opplevd maken til. Og mine kristne reisefeller? Rynket på nesa, og pirket i maten. Høflighet var tydeligvis lettere på papiret enn i praksis. "Why you not eat? No good?" Jeg smilte og så på hun som laget maten. "Very good! Can I please have more?" Hun som lagde maten smilte. Det var stolthet og glede i det smilet. Når noen strever i flere timer for å lage mat til deg, smil og for guds skyld, spis! Det er ikke verre. Bordmanerene og takknemligheten til mine kristne reisefeller... Hvis det er kristendom i praksis, er min eneste konklusjon at kristendommen er en kronisk uhøflig religion. Å møte slik gjestfrihet på en slik måte... Skammelig.

"Menn vil krangle for religion, skrive for den, kjempe for den, dø for den - Alt annet enn å leve for den." - C.C. Colton.

Etter mye om og men var denne opplevelsen ubønnhørlig over. Det var på tide å reise hjem. Ikke at det var bare bare. Vi fikk nemlig beskjed om at hvis vi ble tatt på grensa med tiloversblevne rubler ble vi arrestert og sendt i fangeleir. På dette tidspunktet hadde jeg likevel skjønt at Ten Sings framstilling av Sovjetunionen var omtrent like objektiv som mine foreldres, så jeg bekymra meg ikke nevneverdig over de 4 rublene jeg ikke hadde rukket å bruke. For "Carl M" derimot skulle dette bli en kilde til en panikk som begynte da vi kryssa grensa inn i Sovjet, og toppa seg på vei ut. "Carl M" stakkar så KGB overalt. Paranoia er en ting, men kristen paranoia? Det må nesten oppleves. "Carl M" fikk likevel det glupe innfallet å veksle svart, og resultatet? "Carl M" shoppa som Paris Hilton på syre, men greide rett og slett ikke å kvitte seg med alle penga. Så når grenseovergangen til Finland nærmet seg holdt "Carl M" på å få ett panikkanfall jeg aldri har sett maken til. Hverken før eller siden. Bussen stoppet, "Carl M" spratt opp, løp ut, og begynte i vill panikk å dele ut rubler til tilfeldige russere som så noget perplekse ut. "Carl M" trodde litt for mye på Ten Sings fremstilling av Sovjet. Og hva skjedde egentlig på grensa? Ikke en dritt. Bussen ble sendt videre uten noen form for undersøkelse. Omtrent som jeg hadde regna med. "Carl M" presterte da å si "Dævven karra! De va' nære på!" Jeg orket ikke mer.

"Nære på?! Ok skjønn dette! Du så aldri KGB på denne turen, og selv om du gjorde det, vet du hva? De dreit i deg! Akkurat som de dreit i resten av oss! Faen heller, hvor viktige tror dere at dere egentlig er?! Hæh?! Tror dere virkelig at noen egentlig bryr seg om et kristent fillekor i dette enorme landet?! Helvete heller, ha litt gangsyn da for svarte!!"

Det ble helt stille i bussen. Det kom til å bli en lang tur dette. Men jeg kom meg hjem. Dagen etter kontaktet jeg Namsos Ten Sing og meldte meg ut. Min karriere i Kristen Norge var definitivt over. Og moralen? Hvis ditt barn ytrer ett ønske om å konfirmere seg utenfor kirken så respekter det ønsket. Du trenger ikke like det, men tro meg; Å presse et menneske inn i en form hvor det ikke hører hjemme... Det er et overgrep. Et annet ord kan rett og slett ikke brukes.

Epilog.

En 2-3 år etter mine opplevelser i Ten Sing var det vekkelse på gang i Namsos. Pinsevenner holdt taler, lovsang og ikke minst Pinsevennenes hemmelige våpen; Anekdoter. Eller "Vitnesbyrd" som det heter så fint. En mann gikk opp for å avlegge vitnesbyrd. "Faen heller..", tenkte jeg stille med meg selv. "Han der er det noe kjent med.." Og joda. Det var "Tilfellet Frode". "Frode" sto foran mikrofonen og så på de få menneskene som hadde møtt opp.

"For noen år sida så var jeg ille ute å kjøre. Jeg følte at livet ikke hadde noen retning. Jeg var bortkommen. Fortapt. Helt til jeg fant Jesus. Jesus ga meg styrke. Retning. En mening. Jeg vet hvem jeg er nå! Jeg vet hva jeg skal vie livet til, og dere som er her i dag... Det kan dere også! Det er bare å ta imot Jesus i deres hjerter! Det er virkelig så enkelt!"

"Jaså "Frode"?! Du ønsker at andre mennesker skal begynne å plage seg selv like jævlig som du gjør?! Faen er det som feiler deg, din jævla sadist?!"

Det var det jeg hadde lyst til å rope ut. Jeg lot være. Jeg sto forøvrig konfirmant. Tok penga, og meldte meg ut av kirka noen få år senere. Dobbeltmoralsk til tusen. Det er jeg fullstendig klar over. Og nei, jeg har ikke dårlig samvittighet. Igjen, gi dine barn et trosultimatum, og dette er et av resultatene du oppnår. Mor, far; Dere ba om det, og dere fikk det. Gratulerer.

"Jeg vil at Brooklyn skal døpes Kristent, men foreløpig vet jeg ikke hvilken religion!" - David Beckham.