fredag 27. april 2012

En motedyslektikers bekjennelser.

"A fashion is nothing but an induced epidemic." - George Bernard Shaw.

Hver gang Jan Thomas triller terning og bedømmer andre menneskers utseende får jeg lyst til å slå. Hver gang ordet "mote" dukker opp i hvilken som helst sammenheng får jeg lyst til å kaste opp. Ja, jeg hater moter. De byr meg imot. Mennesker som har valgt denne kulturelle bastarden som levebrød slår meg som tomme hjernedøde individer, totalt blottet for et sjelsliv. Modeller med glassaktige blikk som åpner kjeften har fortsatt til overs å gjøre noe som helst annet enn å bekrefte mine fordommer. Det er ingenting der. Akkurat som motebransjen forøvrig er tilløp til innhold og tankevirksomhet en flyktig ting.

Det er nemlig det motebransjen aldri kommer unna. Mote er pr. definisjon flyktig. Begrepet "tidløst" eksisterer ikke. Dagens "siste skrik" er morgendagens retrobrøler. Og tro meg, jeg vet hva jeg snakker om. Jeg vokste opp på 80-tallet. Når så du et rødt skinnslips sist? Pastellfargede smokinger med rosa magebelte? Piratbukser? Hockeysveisen? Synderegisteret motebransjen har hva estetikk (og ikke minst intelligens!) angår er langt og stygt, og det blir ikke bedre. Det er umulig å henge med, og hva er vitsen? Hvorfor forsøke å henge med på noe som har omtrent like lang levetid som en kokainavhengig kolibri?



"Art produces ugly things which frequently becomes more beautiful with time. Fashion, on the other hand, produces beautiful things which always becomes ugly with time." - Jean Cocteau.



Moteindustriens største problem. Det er ingenting som varer særlig lenge. Og likevel insisterer "ekspertene" i denne verdenen på at det de driver med er viktig. Et tankeeksperiment: Du strander på en øde øy. Hvem vil du helst ha med deg? En jeger, en snekker, en bonde eller en moteekspert? Joda, la oss si at jeg strander med moteeksperten. Han/hun kan ikke bidra med mat. Eller husly. Eller klær. Alt vedkommende kan bidra med er å kritisere hvordan alt dette tar seg ut etter at det er på plass. "Lendeklede av bjørnepels...? Kjære deg, vennen... Det er jo bare so last week, lizm..." Joda. Takk for bidraget. Er denne menneskegruppen virkelig en del av evolusjonen?

"Kvalifikasjoner? Jo, jeg kan fortelle deg at du overhodet ikke kan kle deg."

Da så. That's it? Du har levd på denne planeten gud vet hvor lenge for å slenge dritt om andre? Unnskyld at jeg spør, men hva er vitsen med deg? Du er ikke i stand til å skape noe selv, så du setter deg på sidelinja og kritiserer andre? Nå er jeg forresten urettferdig. Moteeksperter kommer ikke med kritikk, de kommer med "råd". Og hvilke råd...

"Når du får barn skal du ihvertfall ikke finne på å amme. Da ødelegger du alt sammen. Klem ut melken, og gi barnet flaske." - Jan Thomas.

Jajamensann... Hvem vet vel mer om hva kvinnekroppen egentlig er skapt for enn Jan Thomas? Tja... Kvinner...? Til og med jeg er ikke dum nok til å diktere hvordan kvinner skal behandle seg selv og sin egen kropp. Jeg er faktisk dum nok til å overlate slikt til de som faktisk kan det. Og ja. Jeg er også frekk nok til å trekke fagkunnskapen til Jan Thomas hva kvinnekroppen angår i tvil. Ikke fordi han er homofil, vel og merke. Det er helt uinterressant i denne sammenhengen. Men fordi at Jan Thomas er noe som er 10000 multiplisert med uendelighet ganger verre: "Moteekspert".



"Smoking kills. If you're killed, you've lost an important part of life." - Brooke Shields.



"Moteekspert". "Modell". "Kjendis". For meg (og jeg vet jeg er fordomsfull nå) er de alle synonymer med "dum". Beklager, men hver eneste gang noen fra denne verdenen åpner kjeften får jeg vondt. Det finnes ikke noe pinligere enn folk som prøver å bevise at de er mer enn et pent ansikt, åpner kjeften og beviser at det er nøyaktig det de er.

"Jeg er tilhenger av dødsstraff. Om man begår en forbrytelse må man få en passende straff. På den måten får man en lærepenge til neste gang." - Britney Spears.

De filosofiske gullkornene fra den glossy delen av kjendisverdenen står i kø. De prøver så godt de kan med å overbevise oss om at det finnes noe som kan minne om tankevirksomhet bak de blanke tomme øynene, og det går nesten alltid galt.

"Jeg er glad jeg har lys stemme, for da fokuserer ikke folk bare på puppene mine." - Linni Meister.

Det er det du har å bidra med i denne verdenen? Pupper? Og når de blir et problem kompenserer du med lys stemme? Fett nok det. Jeg må ærlig innrømme at du har kommet utrolig langt med så lite. Det som slår meg er vel dette: Hva snakker man med en slik person om?

- Fine pupper.

- Takk.

- Lys stemme har du og.

- Takk.

- Øh... Nå må jeg gå.

Jeg kan ikke annet enn å konkludere med at dette må bli utrolig kjedelig i lengden? Og likevel, det har blitt en en egen industri. Og hvis livet ditt har kommet til det punkt at det å stå stille, gå bortover, og være i stand til å ha klær på kroppen er alt du trenger for å fungere, er kanskje manglende tenkeevne en fordel?

"So... Where's the Cannes Film Festival being held this year?" - Christina Aguilera.

Nei, det skal ikke være lett. Bare et hint; Av og til er det faktisk helt greit å ikke si noe. Når ingen forventer at det skal komme noe vettugt ut av deg, hvorfor i det hele tatt forsøke? Spesiellt når det går så til de grader eksepsjonellt galt. Det er en kunstart å innse sin egen begrensing. Av og til er det så man blir tilhenger av god gammeldags munnkurv. Rett og slett for å beskytte kroniske idioter fra seg selv.

"I'm sounding worse than Jessica Simpson right now. She's looking like a rock scientist." - Tara Reid.

Hvem vet, kanskje dette er mote og kjendisverdenens endelige bevis på at de har en funksjon? Fristedet for mennesker som rett og slett ikke har noen levedyktige trekk? Istedet for å ihvertfall prøve å utvikle noen, skapte de en boble hvor de bruker tida på å overbevise hverandre om at de har en rolle å spille i eksistensen? Sitte i en fantasiverden bygget på ingenting og kritisere andre fordi at de ikke har fått med seg hva som er ukas greie på motefronten? Finnes sikkert verre skjebner, men neppe mer uviktige. Om ikke annet kan de overbevise hverandre om sin egen fortreffelighet. For ikke å snakke om at de holder de som har som levebrød å følge med på hva de driver med sysselsatt. En vakker symbiose basert på piss.



"I've never really wanted to go to Japan. Simply because I don't like eating fish. And I know that's very popular out there in Africa." - Britney Spears.



Det finnes utrolig nok mennesker som lever av å skrive, fotografere og stort sett dokumentere alt hva disse ubrukelige menneskene gjør, døgnet rundt. Hvis en eller annen vandrende kleshenger med tomme øyne (og matchende hjerne) går på do, er det tydeligvis veldig nødvendig at vi som tilhører den gemene hop får denne livsviktige informasjonen så fort som mulig. Og det er tydeligvis et behov, for det selger som hakka møkk.

"I get to go to lots of overseas places, like Canada." - Britney Spears.

Bra for deg det Britney. Selv om geografikunnskapene er (utrolig nok!) dårligere enn mine, er det en ting du kan være sikker på: Det øyeblikket Britney kom "overseas" til Canada, sto paparazzifotografene i kø. For å få det som er viktigere enn noe her i verden: Et bilde av ei dame (som sannsynligvis strøyk i Geografi) som spaserer gjennom en flyplass. Og ikke minst sitter moteekspertene klare. Med terning. Og ikke minst et brennede indre behov for å fortelle oss hva de synes om det hun måtte ha på seg.

"Ta meg nå", sa jeg. Jeg blir en big star! Jeg ble faktisk brainwashed i USA. - Jan Thomas.

Hjertelig tusen takk, USA... Så neste gang du har vært ett eller annet sted og ser et bilde av deg selv i Se & Hør dagen etter, komplett med terningkast og en voksdukkelignende sak som kommenterer antrekket ditt (gjerne litt syrlig og en smule uhøflig), vet du ihvertfall hvem som har skylda. Jan Thomas er på en mission. I ekte amerikansk ånd føler han seg berettiget til å felle dom over andre mennesker. Og akkurat som i naturen er Jan Thomas hellige oppdrag symbiotisk. For at slike som Jan Thomas skal ha livets rett, trenger vi en Britney. Som fotograferes av en paparazzi. Slik at Jan Thomas får noe å mene. Og siste ledd i denne lett psykotiske kjeden? Idioter som oss som betaler for det. Vakkert, ikke sant?

Det er derfor det ikke går an å klage hvis du skulle bli fotografert og analysert av denne amøbehæren. Som forbruker er du nemlig med å oppretholde livsgrunnlaget for disse livsformene. "Men kan vi ikke bare slutte å kjøpe det da?" Selvfølgelig kan vi det. Men ser du noen tegn som tyder på at det er særlig trolig?



"Jeg har skapt et varemerke. Og når Cher kan hete Cher, kan vel jeg hete bare Jan Thomas." - Jan Thomas.



Du kan hete hva søren du vil. Jeg har ingen problemer med Jan Thomas. Som ekte motedyslektiker har jeg derimot null respekt eller interresse av hva han driver med. Jeg er rett og slett for gammel. Jeg har nådd det velsignede stadiet i tilværelsen hvor komfort trumfer alt. Min interresse for moter og kjendiser døde sannsynligvis før den var unnfanget.

Hvis det står et eller annet sted "I år er det striper som gjelder!" så ha meg tilgitt, men hva så? For det første: Hvem har avgjort dette? Med mandat fra hvem? Og for det andre: Hvis jeg ikke gidder å iføre meg striper, hvem bryr seg? Det disse overinkvisadorene ofte glemmer er en ting: Det er kun en mote hvis mange nok begynner å følge disse ordrene. Enhver moteskapers store mareritt må vel være at folk rett og slett sier "Nok! Vet du hva, jeg kler meg i hva faen jeg vil! Og hvis Jan Thomas og hans hær av ubrukelige surresubber har et problem med det så kan de sutre om det i Se & Hør. Som jeg selvfølgelig slutter å kjøpe!" Det er faktisk så enkelt å utrydde en hel industri som egentlig ikke har livets rett. Men jeg er realistisk nok til å innse at det ikke kommer til å skje.

Jeg er om ingenting annet, realist på min hals. Jeg innser min skjebne. Jeg er en dinosaur. En gammel, gretten subb som irriterer meg over noe som kommer til å overleve meg med god margin. Jeg kommer aldri til å skjønne at alle verdens Jan Thomaser og Britneyer har noen som helst funksjon utover å ta opp plass.

"What's Wal-Mart? Do they sell, like wall stuff?" - Paris Hilton.

Og det som er... Jeg trives som en gretten kyniker. Jeg vil ikke leve i en verden hvor jeg skjønner funksjonen til disse skapningene. Jeg kommer aldri til å forstå hvorfor noen skal gi seg selv et mandat til å uttale seg om hvordan andre kler seg. Den dagen jeg forstår og aksepterer slikt... Det er den dagen jeg håper noen setter en kule i panna på meg. Og hvem vet? Kanskje Jan Thomas kan anmelde dressen jeg blir begravet i?

"I'm not anorexic. I'm from Texas. Are there people from Texas that are anorexic? I've never heard of one. And that includes me." - Jessica Simpson.








Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar