søndag 1. april 2012

Leave me alone.


"Det du gjør mot mine minste små, det gjør du også mot meg." -J.C.

Det er ikke akkurat hjernekirurgi. Det burde egentlig være den enkleste sak i verden. "Gjør mot andre, slik du vil andre skal gjøre mot deg." Hvorfor i all verden skulle ikke det gjelde våre barn? På hvilket tidspunkt ble barna våre "unntaket som bekrefter regelen"? Jeg liker ikke folk som skriker til meg. Jeg liker ikke folk som slenger ukvemsord til meg. Jeg liker ikke å bli slått. Dermed burde det å ikke skrike til noen, ikke slenge ukvemsord til folk og ikke slå andre være en ganske opplagt vei her i livet. Å forvente at andre skulle like disse tingene som gjør meg fysisk og psykisk dårlig... Det må da kunne sies å være en temmelig tilbakestående logikk? Likevel praktiseres denne logikken daglig her i landet. Barn vokser opp med sår og skader de tar med seg inn i voksen alder. De heldige får hjelp. De uheldige fører videre det de lærte hjemme, og skaper nye generasjoner med barn som tar med seg skadene de ble påført inn i voksen alder. En ond, brutal og ødeleggende sirkel som aldri tar slutt. Det triste med det å få barn er at hvem som helst kan gjøre det, og hvem som helst gjør det. Å ta førerkort koster mye i Norge. Kriteriene for å sette seg bak rattet på en bil er strenge. Men for å ta seg av et barn? Alt du trenger er forplantningsevne. Å få ett barn er i utgangspunktet like komplisert som å sette på seg en hatt. De virkelige komplikasjonene kommer når barnet vokser opp og utvikler en "personlighet". Er du klar for å la det samme barnet utvikle seg på sine egne premisser? La det velge sine egen vei her i livet? Eller vil du elske barnet på den betingelsen at det følger dine drømmer. Dine ambisjoner. Din vei. Hvis svaret er "ja", skaff deg en hund. Da har du ingenting i nærheten av et barn å gjøre. Og det kan du sitere meg på.


"Vi eier ikke Jorden. Vi har lånt den av våre barn."

Foreldre er noen merkelige skapninger, og de nybakte er de verste. Av en eller annen grunn får nemlig nybakte foreldre en åpenbaring. Tror kanskje det kan være religiøst betinget. "Til helvete med Gud. Vi kan lage egne mennesker!" Denne arrogante oppdagelsen fører med seg en del ekle personlighetstrekk, hvor "Foreldreargumentet" må være det verste. Aldri hørt "Foreldreargumentet"? Uansett hva som diskuteres, hvis det er nybakte foreldre tilstede kan du ta deg f... på at følgende setning før eller siden dukker opp:

"Dette har du ikke greie på. Du har nemlig ikke barn."

Piss meg i øret. Nei, jeg har ikke barn, men vet dere hva? Jeg har vært ett. Og jeg har terapi-regningene som beviser det. Og jeg priser meg lykkelig for at "Foreldreargument-brukerne" ikke skal ta vare på meg. Daglig. "Ooooh... Jeg har født et barn.. Nå vet jeg alt!" Yeah right. Face it, du har gått fra å være en dust, til å bli en dust med et barn. I det øyeblikket du tyr til "Foreldreargumenet" har du tapt. Aanonlies lov. "At Norge har større utfordringer enn høye bensinpriser? Dette vet du ikke noe om, for du har nemlig ikke barn." Rødt kort. Kom deg av banen, du har tapt. Idiot. Du brøt Aanonlies lov. Og nå må du belage deg på å forbli en dust. Resten av ditt liv. Foreldrerollen betyr egentlig bare en ting. Du har mistet retten til å tenke kun på deg selv. For resten av ditt liv. Det medfører ikke superkrefter, bare ansvar og hardt arbeid. Og ikke minst ubegrensede mengder tålmodighet. Kriterier som du må være klar for. Du får ingen mulligans. Ingen "do-overs". Lykkes du ikke på første forsøk, vel da har du bæsja på leggen. Og tingen med dritt... Det spres som regel av drittsekker. Og hvis historien har lært oss en ting er det at drittsekker formerer seg.


"The lunatic is on the grass..."

Å diskutere logikk med ett barn... Vel, du må gjerne prøve. Forklar ett barn hvor ulogisk konseptet med skapmonstre er. Bare prøv. Og hvorfor ikke gå løs på Kald Fusjon i samme slengen? Forklar ett barn at frykten det føler er dum og irrasjonell. En bedre oppskrift på et menneske som vokser opp til å bli selvforaktende skal du lete lenge etter. Barn er irrasjonelle og vanskelige til tider, og vet du hva? Det var du og. Å ikke ta et menneskes følelser på alvor med den begrunnelsen "Men kjære vene... Det er jo et barn...", det holder ikke. Hvordan hadde du likt det hvis noen hadde sagt til deg hver gang du følte deg trist at "Nå er du teit og irrasjonell!"? Og når det er sagt, når ble det farlig å være lei seg? Det var dette jeg aldri skjønte når jeg vokste opp. Hvis jeg var lei meg, hvorfor følte alltid voksne at de måtte "fikse det"? Hvorfor følte jeg alltid når jeg følte meg trist at jeg gjorde noe galt? Hvorfor kunne jeg ikke bare få lov til å være litt trist? Fordi det var irrasjonellt? Det eneste jeg ønsket var å få være i fred, noe voksne aldri respekterte.

"Hevder du med andre ord at du ikke automatisk blir verdensmester i småbarns pedagogikk i det øyeblikket unnfangelsen er et sørgelig faktum ?!?"

Gjett om jeg gjør. Men det er overraskende mange som går i den fella der. "Ego effingere verba mea, scio omnia." ("Jeg formerer meg, altså vet jeg alt".) Sorry mac, men det funker ikke sånn. Det eneste du oppnår med den holdningen der er å oppdra en uvitende og fordomsfull kødd. Men for all del hvis det er en målsetning, go for it. Er det en ting verden trenger er det flere uvitende besserwissere. Er det rart oppslutningen til FrP er så høy som den er?

Ok, for å være litt konkret. La oss si at ditt barn har et monster som bor under senga. Argumentet "Jeg ser ingen monstre, ergo eksisterer det ikke.", tryner på sin egen urimelighet. Alle barn vet at voksne ikke kan se monstrene som gjemmer seg i skapet og under senga. Og igjen, her funker ikke voksen logikk, barnets virkelighet er hva den er. Så hvordan løser man en slik floke? Vel, husker du selv hvordan det var å føle seg liten og forsvarsløs ovenfor et monster i skapet? Tenk etter; Hva ville du ha ønsket at en voksen sa til deg i en slik situasjon? Du klarer ikke å sette deg inn i tankegangen til et barn? Har du ikke vært ett selv da? Vel, hvis det er umulig for deg å sette deg inn i tankegangen til ett barn, bør du kanskje tenke deg om før du får ett, eller hva? Hva med noe så enkelt som å spørre barnet "Hva kan jeg gjøre for å hjelpe?" Jeg hadde satt veldig stor pris på det spørsmålet da jeg vokste opp, men hva vet vel jeg... "Jeg har jo ikke barn, så dette vet jeg ikke noe om..."


"Ikke slå." - Gustav Lorentzen.

Nei. Du skal ikke slå. Ihvertfall ikke noen som er mindre enn deg. En mann på 1.80 som veier 85 kg slår ett barn på 1.20 som veier 25 kg. Wow. For en badass. Hva faen er det som feiler duden? Føler vedkommende seg stor og sterk? Og tenk på følgende: Mannen i dette eksemplet er 60 cm høyere enn barnet. Hvis denne mannen skulle fått deg en på trynet av en mann som var forholdsmessig like stor, måtte han ha fått seg en på trynet av en fyr som var 2.40 og veide 145 kg. Joda, ingenting er som å gå løs på noen med absolutt ingen mulighet for å forsvare seg, eller ta igjen. Ingenting sier "mann" som å denge løs på noen som rekker deg til hofta... Fy faen. Men for all del, å slå barn er ikke bare forbeholdt menn. Kvinner slår barn de og. Størrelsesforholdet er kanskje ikke like ujevnt, men ærlig talt... Hva beviser det? At du er en sterk og selvstendig kvinne? Det eneste det beviser er at du bør holde langt unna alt som kan minne om barn. Og dyr. Og sikkert resten av menneskeheten også. Sorry, men verden har rett og slett ikke bruk for mishandlere. I John Cleeses udødelige ord: "You're a waste of space!" Mishandlere kommer i alle størrelser og kjønn. De som slår og de som mobber. De er kanskje de verste.

Mobberne overbeviser ofte seg selv om at de har sitt på det tørre. De har nemlig aldri slått barna sine. So what? De har gjort noe som er minst like ille, om ikke verre. De har fått barna sine til å føle seg verdiløse. Litt av en ballast å sende barna ut i verden med, eller hva? Hvis du har sendt et barn ut i verden med en slik bagasje, da fortjener du faen ikke livets rett. Beklager, men det er utilgivelig. Hvis et barn går inn i voksenverdenen med tanken "Hvorfor er det ikke ålreit å være meg?" da har du driti deg ut. Med bravur. Og tro meg; Det barnet kommer ikke til å takke deg. Det er greia med barn. De vokser opp. Og skaper du et monster kommer det garantert til å bite deg i ræva. Selve definisjonen på Karma.

"So never kick a dog, because he's just a pup, you better run for cover when the pups grown up..." - Les Miserables.

Barna dine blir sterkere enn deg enn dag, og vel... No good deed goes unpunished. Kanskje barna dine vokser opp til å bli kloke tilgivende individer, som besøker deg på dine eldre dager for å fortelle deg at alt er fryd og gammen... På den andre siden; Hvis alt du ga dem var slag, spark og verbal trakassering, tror du virkelig det er et logisk utfall? Karma's a bitch. Og det burde ikke være spesiellt komplisert. Liker du å bli slått? Mobbet? Nei? Da er det bare å la være å gjøre det mot andre, ikke minst mot dine egne barn. Dette er ikke vanskelig. Med mindre du er en dritt. Jeg vet at jeg burde være mer forståelsesfull. Og jeg har hørt alle bortforklaringene som finnes.

"Du må skjønne at eneste grunnen til at han slår er at han ble slått selv. Han er egentlig den snilleste mannen i verden."

Piss meg i øret. (Igjen.) For det første; Snille menn slår ikke. Ordet "snill" forsvant fra ligningen første gangen han slo. Og for det andre; At han ble slått selv forsvarer ingenting. Om noe er det et tegn på at han burde vite bedre. En gang var han et forsvarsløst barn som ble slått uten mulighet til å forsvare seg eller å ta igjen, og nå utsetter han andre for det samme? Beklager, men det er ikke akseptabelt. Rasjonaliser det til krampa tar deg, til syvende og sist er du en dritt. Det som gjør slikt verre er når det er barn i bildet. Hva lærer dette barnet? At hver gang du er misfornøyd er det greit å slå? Gjerne på dem som står deg nærmest. Og resultatet? Det vokser opp en ny dritt. Som slår. Og som bør holdes unna alt som heter mennesker. Til deg som slår; Hver eneste gang du slår foretar du et valg. Det er ikke fortiden eller barndommen som tvinger deg, det er kun deg og ditt valg. Jeg driter i hvorfor du slår. Det eneste interressante er hva du gjør med det. Jeg gir en lang faen i om du ikke ble elsket høyt nok som barn. Jeg vil bare at du slutter å slå. Så kjapt som overhodet mulig. Din dritt. Og klarer du ikke å slutte så ha ihvertfall anstendighet nok til å ikke formere deg. Det kommer ikke til å føre med seg noe godt uansett. Beklager, men det er et evolusjonsmessig rødt kort. Knepp igjen smekken. Du er en dritt.


"They laugh at me these fellows just because I'm small. They laugh at me because I'm not a hundred feet tall.." -Les Miserables.

Og hvorfor gjør de det? Det er ikke noe hyggelig å bli ledd av. Det er utrivelig når folk gjør narr av deg. Jeg synes nå det ihvertfall. Jeg er litt sær sånn. Endel foreldre syns derimot det er helt i orden å le av sine barn. Hersketeknikker kommer i mange varianter, og latterliggjøring er en grei måte å knuse en drøm på. Det er det som er greia med barn, drømmene og ambisjonene står i kø, og de forandrer seg fra dag til dag. Noen foreldre derimot har drømmer på sine barns vegne. Gjerne drømmer de aldri fikk opplevd selv. Rart det der... Så ambisjonsnivået disse barna opplever at de må leve opp til... Herregud. Det er høyt opp, og tro meg; De kommer aldri helt opp. Det blir aldri bra nok. Livet er pussig sånn. Uansett hvor god du er til noe kommer det alltid til å være noen som gjør det bedre eller annerledes. Å bli en ener i alt... Vel, det finnes de som prøver, men det har aldri gått særlig bra. Og til foreldre som driver sånn; Hvor kult syns dere det hadde vært å bruke hele livet på å leve opp til en annen persons drøm? Men disse flittige sjelene gir ikke opp. Og en av de mest effektive metodene er å gjøre narr av de drømmene/ambisjonene som ikke passer inn i mor og fars bilde av et "vellykket" menneske. Og hva oppnås? Er dette oppskriften på et "vellykket" menneske? Hva tror du? Det er en utmerket oppskrift på et menneske med høye terapi-utgifter.

Å utforske livet, hvilke muligheter det byr på og ikke minst hva din plass/rolle i det er, det er et eventyr som alle opplever ulikt. Og ikke minst er det en prosess som er bare din. Hvordan hadde du likt det om noen hadde fortalt deg at ditt liv, dine drømmer og ambisjoner var bare tull? Enn om jeg hadde kommet hjem til deg og sagt "Yo. Sorry at jeg må si dette, men livet ditt... Var dette virkelig det beste du kunne få til? Du tror kanskje at du vet hva du ønsker, hva som gjør deg lykkelig, men vet du hva? Jeg har en drøm/ambisjon jeg bare vet ville ha gjort deg lykkeligere, og hvis du ikke evner å innse det... Beklager, men da vil du i mine øyne være en taper." Ærlig talt... Hvis du er lykkelig... Hva betyr det vel hva jeg måtte synes? Og ikke minst; Hvilken rett har jeg til å bedømme din tilværelse? Er ikke det egentlig bare utrolig ufølsom, dum og ikke minst utrolig sårende atferd fra min side? Likevel, du er en voksen person, og jeg er en totalt ukjent person hvis mening sannsynligvis er fullstendig uinterressant og irrelevant for deg. Se da for deg hvordan slik atferd må føles for ett barn som blir utsatt for det fra sine egne foreldre. Uansett hvilken drøm/ambisjon barnet leker med kommer mor eller far og sier "Beklager, men den drømmen liker vi ikke... Den passer ikke med den drømmen vi har på dine vegne. Må du være så jævla vanskelig? Hvorfor kan du ikke bare godta at vi vet best?" Vel... Trenger jeg virkelig å forklare hvorfor en slik metode er tilbakestående? Og hvis livet er konstant læring... Hva lærer et barn av dette? Selvstendighet? Hva skjer den dagen barnet befinner seg i en situasjon hvor mor og far ikke er der for å forklare ordrett hva som skal gjøres nå? Alt du har oppnådd er et totalt ubehjelpelig menneske som prøver desperat å nå opp til et mål som det mennesket aldri ønsket seg i utgangspunktet. Er det virkelig en skjebne du ønsker for dine egne barn? Er det en skjebne du ville ha ønsket for deg selv? Jeg vet... "Jeg har ikke barn, så dette vet jeg ikke noe om..." My bad...


"I doubt that the imagination can be suppressed. If you truly eradicated it in a child, he would grow up to be an eggplant." - Ursula K. Le Guin.

Fantasien til et barn... Et vidunderlig rike. En uttømmelig kilde til fabuleringer, drømmer og inspirasjon. En verden hvor alt er mulig. Etterhvert vokser vi opp og realitetene innhenter oss. (Vel, noen av oss om ikke annet...) Så du har et barn som fantaserer. Du har et barn som drømmer. Et barn som har innbilte liksom-venner. Er dette virkelig farlig? Er dette en trussel mot noe som helst? Hvorfor skal barn være nødt til å skjule dette som en skitten hemmelighet? Hvorfor skal barn ha det så jævla travelt med å bli voksne? Igjen, jeg skjønner metodikken, jeg skjønner bare ikke hva det ønskede resultatet er. Hvis det haster så forferdelig med å få barna dine til å vokse opp, hvorfor i all verden fikk du da barn? Hadde det ikke vært enklere å fjernadoptere en voksen?

"Det du må skjønne er at du var et svært intelligent barn, med en veldig godt utviklet fantasi. Det er en svært farlig kombinasjon."

Dette sitatet ble servert meg for ett par år siden. Høy intelligens og god fantasi farlig? For n'te gang; Piss meg i øret. Intelligens og fantasi er en gave. Jeg følte aldri at det var et problem. Problemet var de rundt meg som

1) Fortalte meg at god fantasi var farlig og

2) Fikk for seg at siden jeg var "intelligent", fikk de automatisk av en eller annen grunn et mandat til å fortelle meg hva jeg skulle bruke denne "intelligensen" til.

Med fare for å gjenta meg selv, INGEN har noen som helst rett til å fortelle et barn at fantasier er farlige. De kan være både skumle og skremmende til tider, men faen heller... Det er da en del av det å vokse opp? Ærlig talt, kan du med hånda på hjertet si at du ikke hadde fantasier da du selv var barn? Og hvis du ikke fikk ha de i fred, hvor godt føltes det, egentlig? Hvis du vil være i fred med dine drømmer og fantasier, tror du virkelig at barn er annerledes? I såfall forklar meg logikken. Den er jeg mildt sagt meget spent på. Å oppdra et barn burde ikke være så jævla komplisert. Bare husk hvordan det var for deg, og "Gjør mot andre, slik du vil andre skal gjøre mot deg." Respekter barna med den samme ærefrykten du ville ha utvist ovenfor Kongen. La de le. La de leke. La de være barn. Gjerne le sammen med dem. Det er faktisk en god og ikke minst lærerik opplevelse. Men hva vet vel jeg. Jeg burde aldri ha skrevet denne teksten. "Jeg har ikke barn, så dette vet jeg ikke noe om".







Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar