Sintoholikere, foren eder.

"Keep cool; Anger is not an argument." - Daniel Webster.

Jeg blir sint innimellom. Skal være den første til å innrømme det. Veldig ofte på andre mennesker. Av og til har jeg blitt så rasende at jeg har hatt lyst til å påføre andre mennesker fysisk skade. Dette har vel de fleste opplevd på et eller annet tidspunkt i livet. Jeg har derimot motstått denne impulsen hittil. Ingen tar skade av å bli sinte. Det eneste som kan være farlig er hvordan du kanaliserer dette sinnet. Som min bror så treffende sa det; "Det er en forskjell på å barbere seg, og skjære av seg hodet." Sinne er en følelse, og alle følelser er av natur objektive. Alt de gjør er å fortelle deg hvordan du har det. Hvis en følelse forteller deg "Du er sint", er likevel ikke det det samme som "Slå ihjel naboen med en øks." Som alltid i livet er cluet å finne et sunt utløp. Det burde jo være ganske opplagt? Vel, ser man statistikker over vold, spesiellt i hjemmet, er det tydeligvis ikke det. På et eller annet tidspunkt ble "Jeg er sint" forandret til "Jeg har fått grønt lys for å påføre deg skade, og du har kun deg selv å takke for det." Vel, dessverre fungerer det ikke slik i den ordentlige verden mine små venner... I den ordentlige verden vil denne definisjonen av "Jeg er sint" oversettes til "Gratulerer, du har nettopp vunnet 3 uker på brev- og besøk." Og ærlig talt; Hvis du ikke klarer å takle noe så naturlig som sinne bedre, så har du ærlig og redelig fortjent det. Dust.

"Never go to bed mad. Stay up and fight." - Phyllis Diller.

Det finnes mennesker blant oss, som er sinte hele tiden. Sintoholikere. Konfliktjunkier. Skadet hjerne har mange navn. De er sinte. Gjett om de er sinte. Og hvis de ikke har noe å være sinte på, så finner de det uten altfor store problemer. Det er alltid en ny vindmølle å slåss mot. Det som er litt trist er at Sintoholisme ofte går hånd i hånd med dumhet og et lavt kunnskapsnivå. Nesten så man kunne mistenke at kjernen i Sintoholikerens raseri rett og slett er "Faen, jeg er så dum at det provoserer meg!"... Men jeg sporer av... For noen år siden hadde jeg denne samtalen med en kompis, som opplevde en Sintoholisk episode. Bakgrunnen var George W. Bush og hans etterhvert så legendarisk gjennomtenkte invasjon i Irak.

Kompis: "Faen, han derre Bush, han ække' god..."

Meg: "Hva mener du?"

Kompis: "Faen se på'n a? Ser det jo på'n! Faen, han ser jo bare helt "hnnnghh!" ut!"

Meg: "Er det argumentet ditt mot Bush? Det finnes da bedre ting å ta'n på enn at han ikke ser særlig smart ut?"

Kompis: "Ja, men faen du skjønner hva jeg mener! Faen, fyren er jo bare så jævla mongo!"

Vil gjerne understreke at dette var en enkeltstående episode. Men kompisen min beviste et veldig godt poeng den gangen. Det er en grunn til at du ikke skal diskutere eller lage satire når du er sint. Det blir ikke hverken særlig intelligente eller fruktbare diskusjoner av det, bare støy. Sintoholikere skjønner ikke dette. Intellektet har pakka sekken. Strømmen har gått. "The eyes are open, the lips are moving, but Mr. Brain has long since departed." Følelsene har tatt over, og det går aldri bra. Et menneske med kun intellektuell kapasitet og ingen emosjonell er heller ikke bra. Det handler som alltid i livet om balanse. Om å ha følelser, erkjenne dem og takle dem på beste evne uten å bli en slave av dem. En balansegang Sintoholikeren aldri har funnet. Det verste med Sintoholikere er likevel at aggresjonen er smittsom. De provoserer og framkaller sinne hos andre. De nærer seg på konflikter som en slags bisarr vampyr, og får du en Sintoholiker på nakken så herregud... Du blir aldri kvitt dem. Siden de lever av konflikter vil de støtt og stadig framprovosere nye, for å dekke over sin egen ubehjelpelige dumhet. De vil ty til stadig skitnere metoder for å få deg til å reagere, og om de skyter langt over mål med beskyldninger, argumenter og påstander er ikke det så farlig, så lenge den følgende konflikten er et faktum. Alt er likevel ikke håpløst. Spill kortene dine riktig, og du kan ha mye moro med å drive en Sintoholiker til galskapens ytterste grense. Det er omtrent som å terge en lemen. Uten å få særlig dårlig samvittighet.

"People who fly into a rage always make a bad landing." - Will Rogers.

Det første bud hva Sintoholikere angår er at de ikke er særlig smarte. I en diskusjon ned en Sintoholiker vil alltid sinnet ta over. Uten unntak. Det dummeste du gjør i en slik situasjon er å prøve å diskutere på det premisset. Det funker aldri. Hvis det brenner på stua, så setter du ikke fyr på kjøkkenet. Det som er viktig å huske er regelen om å aldri bekjempe ild med ild. Det eneste som fungerer mot Sintoholisme er kald og emosjonell distansert logikk. Du kan aldri (med mindre du er en) overgå en Sintoholiker hva ekstrem emosjonell usaklighet angår. Det er Sintoholikerens hjemmebane. Her gjelder det å ha is i magen. Tålmodighet er en dyd. "Stay zen." Siden Sintoholikeren sjelden eller aldri tenker før han/hun snakker eller skriver er det bare å hente popcorn og vente på en logisk brist i argumentasjonen. Som regel kommer de ganske kjapt. Det er på det tidspunktet du begynner å plukke på disse bristene, omtrent som å plukke på en sårskorpe. Men igjen må du være nøysom. Hvis du river av hele skorpa i en jafs får du et blodbad. Hvis du derimot plukker små biter en om gangen skaper du små mengder irritasjon som etterhvert får Sintoholikeren til å implodere i en vakker tåke av idioti, sinne og elendig argumentasjon. Tommelfingerregelen her er enkel; Alltid få det til å se ut som om du har gode intensjoner. Det er strengt tatt litt slemt, men det er slike øyeblikk som gjør livet verdt å leve. Midt i en Sintoholiker-rant, si "Kjære deg... Har du det helt bra nå...?", hent popcorn, og nyt synet. Hvis du er heldig vil du se damp komme ut av øra på en voksen person, nydelig akkompagnert av lyden av sikringer mellom øra som eksploderer. Det er et skue som best kan beskrives som "Skremmende vakkert". I dette øyeblikket er det derimot vanskelig, men veldig viktig å ikke le. En liten oppfølger a'la "Trenger du et glass vann? En paracet kanskje? Du er en smule rød i ansiktet..", kan være fristende. Hvis du faller for denne fristelsen... Vel... Det er på dette tidspunktet du bør vurdere å løpe. "You can only poke a Wolverine so far... Sooner or later he's going for blood.." Å terge en Sintoholiker er lett, men balansegangen er hårfin. Hvis du går for langt, eksploderer Sintoholikeren og får et utløp. Det er jo ikke det vi vil oppnå... Er det vel? Hvis du porsjonerer ut provokasjonene riktig så blir det ingen eksplosjon. Ingen utløp. Istedet samler sinnet seg i bakhodet, hvor det vokser og gror, helt til det en vakker dag har blitt en fullvoksen og vakker psykisk lidelse. I tillegg til Sintoholismen som selvfølgelig lå der hele tiden. Ondskapsfullt? Å ja. Men ærlig talt, Sintoholikere ber om det. Og som det står i Bibelen, "Ask and you shall receive." Og jeg er da om ikke annet serviceinnstilt...

"Despite all my rage I am still just a rat in a cage." - Billy Corgan.

Med internett fikk Sintoholikerne en ny arena. Men det forandret likevel svært lite. Eneste forskjellen er at de skriver i stedet for å snakke. Og istedet for å skrike? De skriver. MED STORE BOKSTAVER, gjerne etterfulgt med alt for mange utropstegn !!!!!! Igjen, de samme reglene gjelder. Sintoholikere tror av en eller annen grunn "Caps Lock = Intelligente utsagn." Intelligente mennesker vet derimot "Caps lock = Inntrykket av idioti forsterkes." Bare for å illustrere...

- Whats your name?

- WHOBBLE !!!!!!!!

- What is two plus two?

- WHOBBLE , WHOBBLE !!!!!!!

- Where do you live?

- LONDON !!!!!!!! A SMALL TOWN ON MARS, JUST OUTSIDE THE CAPITAL CITY, WHOBBLE !!!!!!!!

Næmen... Meningsløse setninger fortsetter å være meningsløse, selv om du bruker kjempebokstaver og dritmange utropstegn? Huh... For å være ærlig, dette er noe jeg har vært klar over veldig lenge, men Sintoholikere har av en eller annen grunn aldri funnet plass i de trange hodene sine til å skjønne dette. Istedet sper de på med CapsLock og utropstegn. Jo flere, jo bedre. Og logikk? Ikke bare styrer de glatt unna, de flyr i flint hvis de får den servert.

"Oh, so you wanna argue? Bring it! I got my Caps Lock on!"

Dette sitatet herjet internettet som en farsott en periode. Det ble omtrent som Sintoholikernes kamprop å regne. For det første... "Bring it"? Hva er det jeg skal ta med? "Bring your own booze"? (Trenger virkelig en Sintoholiker sprit?) Og du har Caps Locken på? Bra for deg. Tror du virkelig det hjelper på intelligensen? Likevel er dette tydeligvis Sintoholikerens mantra. "Bare jeg skriker høyt nok, vil noen ta meg alvorlig. Squeaky wheel gets the oil." Jajamen. I virkeligheten, kjære Sintoholiker, funker det ikke slik. Tvertimot. Bare du skriker høyt nok, oppnår du kun å befeste din egen posisjon som en dust med en hjernekapasitet som en sjøldaua rosin. Og tro meg, det toget har gått uansett. Det er en av bivirkningene av Sintoholisme. Den lille rest av intellektuell troverdighet du måtte ha igjen... Say bye-bye. Hold gjerne en liten minnestund. Husk din troverdighet med glede og stolthet. Den er borte. Tapt i Sintoholismens klamme favn. Alt du har igjen er stempelet som uhelbredelig landsbyidiot og patetisk tvangskverulant. Gratulerer. Åh... Ble du sinna nå, lille Sintoholiker? Vel, du kan like gjerne venne deg til det. Etterhvert som sinnet stiger, forsvinner vettet proporsjonalt. Sintoholismens første lov. Det er det resten av ditt sinte liv har å by på. Er ikke livet et vidunderlig mysterium? I Sintoholikerens tilfelle, absolutt ikke. Et mysterium som er så til de grader platt og forutsigbart som skjebnen til en uhelbredelig Sintoholiker... Vel, du får neppe solgt filmmanuset. Noe som sikkert er en ny kilde til mer sinne. Oppgitt nå... ?

"I was angry with my friend: I told my wrath, my wrath did end. I was angry with my foe: I told it not, my wrath did grow." - William Blake.

Et poeng med sinne er at det må komme ut. Vi trenger alle et utløp, ellers koker det over. Spørsmålet derimot (for meg ihvertfall) er følgende: Hva er verdt å bli sint på? Veldig mange Sintoholikere bruker livet sitt på å lete etter ting som gjør de sinte, nye konflikter de kan bruke tid, energi og raseri på. De leter også etter andre Sintoholikere som kan reagere. Sintoholikere fungerer ikke med mindre det finnes folk som er dumme nok til å la seg provosere av det ofte lite gjennomtenkte og ikke minst uintelligente røret de serverer. Og der er det jeg aldri har skjønt med Sintoholikere. Provokasjonsformen er som regel så uintelligent og patetisk åpenbar, at det er umulig å bli provosert. På mitt beste i møte med slike bambushjerner klarer jeg å bli lettere oppgitt. Dette er mennesker som så opplagt er ute etter å provosere, at for å idet hele tatt svelge åtet må du da være temmelig blåst selv?

"If a small thing has the power to make you angry, does that not indicate something about your size?" - Sydney J. Harris.

Sintoholikere trives med hat, raseri og konflikter. Problemet er at de som er dumme nok til å la seg dra med i disse konfliktene veldig ofte er Sintoholikere selv, noe som egentlig leder til en ganske åpenbar og logisk konklusjon; Siden Sintoholikeren kun kan rette sin eder og galle og oppsparte selvrettferdige harme mot andre Sintoholikere, er det rett og slett et enkelt regnestykke: Sintoholikeren hater seg selv.

"Where there is anger, there is always pain underneath." - Eckhart Tolle.

Et liv som Sintoholiker er en trist skjebne, ingen tvil om det. På den andre siden har jeg ingen kvaler med å latterliggjøre dem og henge dem ut til spott og spe. De bidrar nemlig ikke med noe som helst positivt. Alt de sprer er hat og dritt, og i verste fall skader de mennesker som utrolig nok er frekke nok til (huttetu!) å være uenige med dem. En av Norges mer offentlige og ikke minst eksponeringssyke Sintoholikere presterte å si følgende om en person jeg anser som en venn:

"Ja jeg har fått med meg det. Men at ei sykdomsbefengt og uføretrygda skepsissklie skal dra navnet mitt inn for at en gjeng med innvandrere fra Oslo har meslinger samt prøver å skyve skylda og ansvarliggjøre meg for at et eller annet menneske blir smittet av en eller annen sykdom nede i Kongo eller hvor faen det skulle være, blir helt bak mål. Helt greit at du har fortalt oss andre om de ynkelige sykdommene dine, hvor insulin og canesten er hverdagen du lever med samt at du i tillegg føler deg forpliktet til å sitte på facebook for å kopiere alt vi fra "motstandsbevegelsen" skriver i ulike forum. Ikke nok med at du flyr som ei billig stasihore mellom Humann Etisk Forbund og foreningen Skepsis, men sitter å konkluderer i den mildt sagt sandblåste og forskrudde hjernen din og drar navnet mitt inn i noe jeg ikke har vært i nærheten av å uttale eller ha en mening om. Fritt villt.. Betyr at jeg kan si akkurat hva jeg vil om deg, uten at det har noen juridisk strafferettslig betydning, da du selv er skyld i de ulike reaksjonene. Anbefaler deg heller en overdose med et eller annet, så slipper vi å ha slike avskum som deg, hengende på nettet."

Nei, jeg har ingen samvittighetskvaler eller noen som helst form for sympati med slike mennesker. Jeg velger derimot ikke å diskutere med slike idioter, siden diskusjoner med idioter altfor ofte foregår på idiotiske premisser. Sintoholikeren referert til over har forøvrig herjet lenge. Om en annen venn av meg sa han følgende:

"Det er sjeldent jeg er for aktiv dødshjelp, men i hennes tilfelle så tar følelsene mine over. Jeg klarer ikke se lidelsene til den dama lengre, hun har vondt, hun sliter, kroppen verker, hun sikler, tisser på seg, har kronisk diarre, har hjemmehjelp, støttekontakt og har kun dagens høydepunkt hvor hun kan blåse ut sine enorme lidelser til sine fastleger som hun lever og ånder for. Kan noen ringe en dyrlege eller noe som kan avslutte denne lidelsen? Hadde katta eller hunden min lidd slik, hadde jeg sporenstreks latt dyret mitt slippe en slik lidelse:-)"

Eneste måte å forholde seg til Sintoholikere i mine øyne er å ignorere dem totalt. Synd å si det, men jeg kan ikke se at Sintoholikere tilfører et samfunn noe som helst av verdi. Bortkastet plass. Tomme hjerner ramler mest. Jeg skjønner rett og slett ikke vitsen med slike idioter. Og ikke ønsker jeg det heller. La Sintoholikerne sitte i sine små forum og slåss så busta fyker med andre Sintoholikere. Egen skammekrok. De skal selvfølgelig ha muligheten til å komme ut når de kan oppføre seg som folk, men erfaringsmessig kommer neppe det til å skje. Når livet ditt har blitt en evigvarende time-out, da er du en ekte Sintoholiker. Gratulerer.

"The worst-tempered people I've ever met were people who knew they were wrong." - Wilson Mizner.

Sintoholikerens evinnelige dilemma. Ekstrem begrenset hjernekapasitet vil automatisk føre til at du tar feil. Ofte. En logisk løsning på et slik problem ville selvfølgelig vært å skaffe seg mer viten. Men det er jo selvfølgelig altfor enkelt. I stedet skrik. Brøl. Tramp i gulvet. Eller hvis du er Sintoholiker på nett, bruk Caps Lock. For all del. Hvis verden din uvitenhet. Men vit dette: Ingen blir skremt. Ingen tar deg alvorlig. Ingen liker deg. Ingen elsker deg. Du er en vits. En klovn. Et patetisk vrak av en hjerne som rett og slett ikke fungerer. Alt du har tilført verden er dritt. Og om du egentlig er en skadet person som ikke ble elsket nok som barn? Ingen bryr seg. Om du innerst inne følte deg skremt og usikker og måtte kompensere? Sorry igjen, samtlige du noen gang har møtt driter en lang marsj i det. En dag går du i grava og ingen husker hva du følte eller tenkte. Det eneste de husker er hva du sa og hva du gjorde. Det gjelder oss alle. Og når en Sintoholiker går i grava er det ingen som sørger. Eneste grunnen til å gå i begravelsen til en Sintoholiker? For min egen del må det være for å forsikre meg om at krøkka faktisk er dau. Muligens for å le litt. Beklager, men det er skjebnen som venter en Sintoholiker.

"Everyone loves someone, and everyone is loved by someone." - George Lucas.

Sorry George. Sintoholikere er ute av stand til å elske. Alt de kan er å spre dritt og ubehag. Jeg ønsker ikke død over alle Sintoholikere, men jeg feller heller ikke en tåre når de går i bøtta. Som så mange andre kan jeg ikke skjønne annet enn at verden rett og slett blir et bedre sted uten slike åndsgnomer. Sintoholikere foren eder. Om ikke annet får dere selskap. Skap et utopia med skrik, skrål og uhemmet dumskap. Kos dere. Knock yourselves out. Bare skjønn dette; Dere har ingenting i et sivilisert samfunn å gjøre. Det er rett og slett ikke bruk for dere. I John Cleeses udødelige ord: "You're a waste of space!"

"Her hviler en Sintoholiker. Et tomt hjerte og to flinke hender har sluttet å slå. Og btw: Landsbyen din ringte. De savner en idiot." - Marius Aanonlie.