Space Captain.

Once while I was traveling across the sky...

Det er Mandag. En helt gjennomsnittlig dag på det helt jevne. Det er ingenting som tilsier at denne dagen skal ha noen spesiell betydning, og det har den da heller ikke. Om to dager er det Onsdag. For de fleste er sikkert det en helt gjennomsnittlig dag og. For min del er det en dag som om ikke annet får meg til å tenke litt. På Onsdag er det nemlig 38 år siden jeg meldte min ankomst til denne planeten. Droppa innom fra mitt kosmisk astrale habitat for å la mitt åsyn lyse ned på menneskeheten. Hvem vet, kanskje til og med lære noe? Observere disse snodige skapningene, ta notater, se hvordan de møter hverdagen og utfordringene den måtte by på. Se hvordan de forsøker å rettferdiggjøre sin egen eksistens, og ikke minst finne en mening og en sans for orden i et univers som aldri har gitt en eneste indikasjon på at noe slikt eksisterer.

Disse fascinerende skapningene som i kosmisk sammenheng er like betydelige som et tilbakestående sandkorn i Sahara virrer rundt i overbevisningen om at de er skapelsens midtpunkt, skapt i skaperens bilde. Jorda roterer ikke rundt sola, sola roterer rundt dem. De er nå likevel fine da. Etterhvert har jeg lært meg å sette pris på dem, og ikke minst innse det kanskje viktigste: Jeg er en av dem, og det er faktisk ikke så verst. I det øyeblikket jeg bestemte meg for å innse min skjebne, og melde meg inn så sto de der og ønsket meg velkommen. Med åpne armer. Jeg er et menneske igjen. Og til mitt store sjokk... Det føles ganske deilig.

This lovely planet caught my eye... And now I'm caught here till i die...

Av alle planeter i universet slo jeg meg ned på jorden. Stakk innom, og bestemte meg for å bli. Turisten som ble. Gjesten som aldri dro hjem fra festen. Og som enhver innvandringsdebatt etterhvert har gjentatt til det kjedsommelige; Integrering er ikke for pyser. Det finnes ingen mellomting. Skal du integreres i menneskeheten, må du ta den helt ut. Alternativet er å bli en nesten-person. En alien som på sitt beste kan dra en litt overbevisende humanoid imitasjon. Et pseudo-menneske. Og greia med å leve som pseudo-menneske... Frykten for å bli avslørt og sendt tilbake til hjemplaneten er slitsom.

Første ledd i en orienteringsprosess er språk. Check! Neste er kultur, sedvaner og normer... Hva regnes som normalt på din nye hjemplanet? Hva er akseptabelt? Oh boy... Den er vrien. Menneskeheten kan være vanskelig å forstå til tider, spesiellt hvis verktøyet du bruker er logikk. Ta feks. et tema som mobbing.

Mobbing. Rasisme. Undertrykking av minoriteter og svake grupper. Såvidt jeg har skjønt etter hvert er det en slags konsensus om at dette ikke er akseptabelt. Selv om all menneskelig og historisk utvikling tyder på at dette er instinkter som er veldig naturlige for menneskeheten. Med andre ord; Det som faller naturlig for menneskeheten er ikke nødvendigvis sosialt (og juridisk) akseptabelt. Og det er mange slike fallgruver i de menneskelige sosialiseringsmønstrene.

Hvis noen spør "Kan noen forbarme seg over det siste kakestykket på serveringsfatet", så har jeg alltid vært den ene personen som har sagt "Ja takk!", for så å oppleve at stillheten senker seg, og folk ser rart på meg. Her er tydeligvis den sosiale konsensusen at du enten svarer "Nei takk..", eller bare kikker sjenert ned. Med andre ord stilles det et spørsmål som den sosiale normen egentlig allerede har besvart, og det er tydeligvis også en konsensus om at det ikke er normalt å stusse over denne logiske bristen. Og som den pseudo-personen jeg nå engang er, jeg stusser støtt og stadig. Kunsten å skru av hjernen er en kunst menneskeheten har lært til fingerspissene, og jeg sliter med den. Men jeg blir stadig flinkere. Her om dagen så jeg en hundeeier som plukka opp etterlatenskapene til sin trofaste ledsager og jeg klarte å la være å påpeke at når du plukker opp bæsj for andre kan det ihvertfall diskuteres hvem som er hvems kjæledyr.

Someday we'll all change to peaceful men... And we'll return out to the sky...

Og i mellomtiden vil vi slåss. Vi liker nemlig å slåss. Personlig er jeg ikke veldig begeistret, men det er selvfølgelig pseudopersonen i meg som snakker. Ikke bare liker vi å slåss, vi liker å drepe. Gjerne hverandre. Og på toppen av det hele er vi livredde for å dø. Joda, jeg sliter med logikken her og, men jeg blir stadig flinkere. "Soldat" har til og med blitt et yrke. "Soldater" såvidt jeg har skjønt det læres opp til en ting; Å skyte hull i sine medmennesker. Ikke bare det, de har egne prester som ber til "Gud" om å hjelpe dem med dette. Den samme "Gud" som har (ifølge en ganske populær bok) skapt menneskeheten i sitt bilde og syns at alle mennesker er like verdifulle. At dette er en logisk kollaps av de virkelig eksepsjonelle er det selvfølgelig en sosial konsensus på at å påpeke det er ufint.

Omtrent like ufint som å påpeke at påstanden om at menneskeheten er skapt i Guds bilde er kanskje den mest ulogiske påstanden noen har klart å komme med. Noengang. Det er tross alt en påstand som forutsetter at Jorda, og menneskene som bor der er universets sentrum. Guds favoritter. Og med tanke på at mesteparten av universet er uutforsket er vel det kanskje en påstand tuftet på et noget tynt grunnlag? Greia med universet er nemlig at det er ganske stort.

"Just look at 'em stars Becky... There must be at least a hundred of 'em." - Gary Larson.

Når et menneske påstår at Jorden er den eneste planeten i universet med liv... Av en eller annen grunn tenker jeg alltid på en døvblind maur som er overbevist om at han er den eneste mauren i tua med argumentet "Har ikke sett eller hørt en kjeft, jeg..." Spørsmålet er derimot dette; Enn om livsformene på andre planeter er like overbeviste om sin egen fortreffelighet som menneskeheten? Kanskje like greit at "Gud" holder dem adskilt. Kunne likevel vært et interressant syn å se et menneske og en eller annen utenomjording å krangle om hvem "Gud" egentlig er mest glad i. Ser for meg "Gud" gi dem begge en time-out. Men det er uansett spekulasjoner. I mellomtiden er det da mer enn nok konflikt å kose seg med her hjemme. På Jorden. Mitt etterhvert motvillig aksepterte hjem.

I lost my memory of where I've been... We all forgot that we could fly...

En ting jeg skjønte etterhvert med menneskeheten er dette: Eksistensen til et menneske er omkranset av vissheten om at en dag er det slutt. Vi skal knytte relasjoner, danne samfunn vel vitende om at det er midlertidig. Alle du er glad i vil en dag forlate deg, hvis ikke du forlater dem først. Selve premisset for eksistens er et paradoks, og et paradoks menneskeheten dessverre ikke har taklet oppsiktsvekkende godt. Barn er fine sånn. De har det så forbanna travelt med å bli voksne. Og når de endelig har nådd målet? Da bruker de tid på å ønske at de var unge igjen. Ungdommelighet er utrolig bortkastet på ungdom. Dette er likevel et tema hvor pseudopersonen i meg har vært en enorm hjelp. Joda, jeg hadde det også travelt med å bli voksen, men det var alltid fordi at jeg tenkte som så at kanskje jeg da endelig skjønner hvordan hele denne "menneskegreia" fungerer. Og jeg fikk faktisk rett. Det er lettere om ikke å forstå, i det minste å godta. Det er lettere å skru av hjernen.

Å gå tilbake til den perioden av eksistensen hvor menneskeheten var totalt uforståelig? Å bli "ung" igjen? Nei, vet du hva. Bytt ut "ung" med "dum". "Fremmedgjort". "Redd". Hvorfor i all verden skulle jeg ha lyst til å gjenoppleve noe så kleint? Alder er enhver pseudopersons velsignelse. Frykten for å bli avslørt forsvinner. Menneskeheten fremstår plutselig ikke så forvirrende og skremmende lengre. De er vakre. Vidunderlige. Forvirringen av adferd som strider mot alt som heter logikk blir spennende.

For å forstå min forbløffelse over å nærme meg 38 år på denne planeten er det greit å påpeke en ting. Jeg trodde aldri jeg skulle oppleve 30. Jeg var lenge overbevist om at jeg skulle parkere tøflene lenge før den tid, og for å være ærlig var jeg bare glad til. Vel, selv om jeg hater å innrømme det, jeg tok grundig feil. Hvordan det skjedde er fortsatt litt uklart, men jeg runda 30, og fortsatte bare å leve. Siden det å dø virket bare mer og mer urealistisk var det egentlig bare en ting å gjøre; Prøve å gi den hele den derre "livsgreia" en sjanse. Hvordan man lever mot sin vilje? Ikke særlig bra. Men som med alt annet; Det kan læres. Og det er kanskje hemmeligheten bak livslyst. Læring.

For min egen del kan jeg med hånden på hjertet si følgende: Jeg har lært mer på de siste 5 årene enn jeg gjorde på de 33 foregående. Jeg vokser. Jeg lærer. Og med tanke på hva jeg har lært bare på de siste 5 årene... Tenk hvor mye jeg vet når jeg er 50... Med andre ord blir det umulig for meg å skjønne folk som frykter å bli eldre. Det er jo skitkult. Jeg kan ikke skjønne annet enn at vi ikke blir eldre, men bedre. 40 årskrise? Hva er vitsen? Rekker sannsynligvis å lære mye kult før jeg har kommet dit.

Until we die, until we die

We're just learning to live together

Learning to live together

Learning to live together till we die

Jeg lever. Jeg er nærmere å kunne titulere meg som "menneske" enn noensinne. Kjære menneskehet, tusen takk for at dere ønsket meg velkommen tilbake. Det betyr mer for meg enn dere noen gang kommer til å forstå. Jeg elsker dere.

Med spesiell takk til Matthew Moore og Joe Cocker for å ha inspirert meg til å skrive dette.