onsdag 30. mai 2012

Homojævler.


(Hulkling og Wiccan, Young Avengers.)
"Jeg mener homofilt ekteskap er noe som burde være mellom en mann og en kvinne." - Arnold Schwarzenegger.


17. Januar 1992 skjedde noe som kun kan betegnes som en kulturell sensasjon. Den Canadiske superhelten "Northstar" fra Marvel-serien "Alpha Flight" kom ut av skapet, og sto fram som verdens første homofile superhelt. Med tanke på at den første superheltserien "Superman" ble skapt allerede i 1932, vil kanskje noen hevde at det muligens var på tide? (Vi snakker tross alt om et tidsperspektiv på 60 år her..)
Det skulle likevel ta nesten 20 år til før to homofile superhelter fikk lov til å kysse hverandre. De utvalgte var "Hulkling" og "Wiccan" fra serien "Young Avengers", og Marvel brøt ny grunn.

22 Mai 2012 skulle Marvel gjøre det igjen. Marvel universets første åpne homofile karakter, Northstar skulle få æren av å inngå verdens første homofile ekteskap i en superheltserie. Dette i "Astonishing X-Men". At det skulle skje i X-Men er forøvrig en morsom detalj, da X-Men er en av verdens sannsynligvis mest progressive serier i denne sjangeren. (De var først ute med ikke-amerikanske medlemmer, de var den første serien som tok livet av sine medlemmer, det var en serie som sprengte grenser allerede på 70-tallet.) Joda, verden går framover. Vi oppdager at alle ikke er like, og selv om det er en tungrodd og smertefull prosess, så tilpasser vi oss. Vel, det er selvfølgelig de som graver hælene ned i bakken og nekter å bli med på utviklingen, men de har allerede tapt. Det har alltid vært de konservatives skjebne. Å kjempe mot forandringer som er uungåelige. Homofiles rettigheter har tross alt aldri vært et spørsmål "om" men "når". Konservative krefter kunne like gjerne ha kjempet mot soloppgangen. Den kommer enten du liker det eller ikke. Akkurat som like rettigheter for kvinner. (Som konservative kjempet innbitt imot.) Og Afroamerikanere. (Som konservative kjempet innbitt imot.) Begynner du å ane et mønster...?




(Fra bryllupet til Northstar. Er de ikke flotte?)
                                           




"I like my beer cold, my TV loud, and my homosexuals flaming." - Homer Simpson.




Da jeg var liten trodde jeg alltid at "Rompis" betydde "Naken dame med stor rumpe". Etterhvert som jeg ble eldre skulle jeg skjønne at det slett ikke var tilfellet. Det jeg derimot skjønte etterhvert var at dette var et tema som mange hadde veldig sterke meninger om. Og det som var så rart at de sterkeste meningene kom alltid fra de heteroseksuelle. Ikke minst kristne heteroseksuelle. Et argument som veldig ofte dukket opp var at homoseksualitet var en sykdom som kunne kureres. Koselig tanke. Å bli omtalt som en "sykdom". Empati er tydeligvis en verdi som skal gjelde alle unntatt de homofile.

En teori bare... En personlighet er et enormt puslespill som består av mange brikker. Seksualiteten er bare en av disse brikkene. Hvordan hadde du likt det hvis noen hadde definert deg med bare ett aspekt av personligheten din? Personlig hadde jeg blitt utrolig støtt, men siden jeg ikke er homofil er det noe jeg fortsatt ikke har følt på kroppen. Jeg har derimot følt på kroppen hvordan det er å bli mistenkt for å være homofil, og for å være helt ærlig; Det er til dags dato en av de dummeste opplevelsene i mitt liv.

I mine ungdomsår kom (utrolig nok) trangen til å gjøre opprør. "Hva? Tenåringer som gjør opprør?!" Joda, tro det eller ei. Mitt opprør var til og begynne med veldig synlig. Jeg lot håret vokse, og kjøpte alt av klær på loppemarked. Så sikkert ut som ett skautroll, men i mine foreldres øyne var dette grunn til bekymring. De så det som et tegn på at avkommet kanskje var et homofilt avkom. Det komiske var selvfølgelig at tanken aldri hadde slått meg engang. Homofil? Det var for meg aldri et alternativ, så når foreldrene mine begynte å tenke i de baner ble jeg mildt sagt forbløffet. Jeg skjønte derimot noe veldig essensiellt:
Om Homofili er kontroversiellt, er seksuell tvetydighet mye bedre egnet til å drive folk virkelig til vanvidd. Og sadistisk som jeg er, jeg spilte på denne tvetydigheten for alt det var verdt. Det var så enkelt:
Jeg kunne ikke bekrefte at jeg var homofil, siden det ville ha vært å lyve, og ikke minst ville det ha vært et hån mot ekte homofile. Men benekte det? Gi mine homofobiske foreldre sjelefred og nattesøvn? Ikke søren. Løsningen ga seg selv. Ikke bekreft, eller benekt noe som helst. La det henge i lufta. La spørsmålet stå åpent som et betent sår, len meg tilbake, hent popcorn og se mine foreldre bli tidlig grå i håret.

Far: "Marius... Er det noe du har lyst til å fortelle oss...?"
Marius: "Næh... Egentlig ikke..."
Far: "Marius... Si meg... Er du ho... ho... ho...(HOST!)... homofil...?!"
Marius: "Tja... Kanskje... Kanskje ikke... Veit da faen jeg...?"

Joda, det slår aldri feil. Nekt et menneske en bås å sette deg i,og se det mennesket sakte men sikkert gå fra vettet. Fy søren så slem jeg var. Og tro meg, jeg nøt hvert sekund. Min "karriere" som "Kanskjehomo" var likevel over da jeg var 17. Hormonene tok overhånd, og jeg tok med meg ei dame hjem fra fest. Du har aldri sett en så glad (eller "Gay"?) mann som min far.

Far: "Marius?! Har du me dæ dame?!"
Marius: " (Sukk..) Ja..."

Dama så på meg med ett blikk som i beste fall kan beskrives som en smule forvirret. Foreldre pleier jo tradisjonellt å bli en smule betenkt når sønnen i huset forsvinner inn på rommet sitt med ei dame midt på natta. Her var det vel hakket før gammern kom joggende ned med kondomer og et eksemplar av Kama Sutra. Bra for han. Han hadde tross alt vært bekymret ganske lenge. Og bekymret for hva egentlig? 



(Det var kanskje noe slikt min far fryktet? Northstar som frir til sin ektemann... Fæle greier, ikke sant...?)
                                   
               
                                         

"Jeg tror på Bibelen. Og der står det at Gud skapte Adam og Eva, ikke Adam og Arne." - Runar Søgaard.




Joda den blir aldri gammel. Hans Bratterud sa forøvrig det samme nesten ordrett, bortsett fra at han brukte "Adam og Even". Kristne er glade i ordspill om ikke annet. Vår allmektige Gud som har skapt Jorden. Universet. Menneskeslekten. Alfa og omega. Så til de grader allmektig at han kan være overalt på en gang. Så til de grader allmektig at han mister nattesøvn over seksualvanene til enkelte utvalgte her på Jorden...? Den eneste logiske konklusjonen er vel at skrudde prioriteringer er en bivirkning av allmektighet...? 


"Barn sulter i Afrika, huh? Hvem bryr seg? Vi har større problemer! Menn som er glade i hverandre! Aaaargh!! Fortsetter det sånn hvem vet hva som kan skje?!"


Teoriene om "hva som kan skje" er mange. Ord som "krig mot familien" har blitt brukt. "En trussel mot de kristne verdier". Virkelig? Alt som skal til for å ødelegge de "kristne verdiene" er at to menn gifter seg? Da er vel den eneste logiske konklusjonen at de "kristne verdiene" er bygget på sandgrunn? Et skjørt lite korthus som klapper sammen bare du kikker skjevt på det. (Pun intended!) Hvordan kan det egentlig ha seg at godt voksne, kristne, staute og heteroseksuelle menn, trygge på seg selv og stødige i sin tro, blir så urolige av tanken på at det finnes menn som tiltrekkes av hverandre? Kan det være et tilfelle av dårlig skjult selvforakt...? 


"Eg ser eit skap, og ein mann som vegrar å komme ut...?" 


Hadde ikke i såfall slike mennesker spart seg selv for unødvendig mye tull, selvhat og ikke minst frykt for å bli "avslørt" hvis de hadde vært åpne i utgangspunktet? Ta Trond Birkedahl som ett skrekkens eksempel. Tatt med buksa nede. Offentlig skittentøysvask. Ut i gapestokk. Og ikke for å forsvare Birkedahl, men her har du en homofil mann med verv i ett parti som ikke akkurat kan sies å være homovennlig. I stedet for å være åpen fra starten av, valgte han å fronte ett parti som står for "tradisjonelle verdier", (hva nå i all verden det måtte være!) og å leve ett dobbeltliv. Verdikonservativ på dagtid, "Priscilla, Queen of the Desert" på nattestid. Her får man demonstrert i praksis hva frykt kan føre til. Uavhengig av hva man måtte synes om Birkedahl, han kan virkelig ikke ha hatt det lett. Og min eneste tanke er at så lenge vi har ett klima her til lands som fører til at mennesker frykter å bli sett som seg selv, da har vi virkelig ikke kommet særlig langt. Ingen fortjener å leve i ufrihet, og det er ikke en forbrytelse å være seg selv så lenge du ikke bryter norsk lov. Og det har vært lovlig å være homofil i Norge siden 1972. (Nei, det er faktisk ikke lengre siden!) Og hvis de rundt deg ikke kan akseptere at du er deg selv? Er det virkelig mennesker du har lyst til å tilbringe resten av ditt liv med? Vil du bruke livet ditt på å passe inn blant mennesker som forakter din natur, eller mennesker som rett og slett syns at det er en uviktig filleting, så lenge du er snill og grei? Jeg vet hva jeg ville valgt, men det er opp til hver enkelt. 


(Trond Birkedahl; Tenk hvor fint du kunne hatt det hvis du bare hadde vært ærlig mot deg selv? Lær av Northstar!)  



"I'm not gay, although I wish I were to piss off homophobes." - Kurt Cobain.





Jeg skal være ærlig nok til å innrømme at jeg ikke helt skjønner greia med homofili. For å være helt ærlig så skjønner jeg ikke helt greia med heteroseksuelle damer heller. At det finnes skapninger på denne planeten som kan føle seg seksuellt tiltrukket av en mannskropp er for meg en av universets virkelige mysterier. Lesbiske damer er for meg egentlig bare damer som bare har skjønt det vi gutta har visst hele tiden; At damer ser bedre ut enn menn. Så menn burde kanskje frykte lesbiske? Tenk om hemmeligheten kommer ut? Tenk om resten av jordens kvinner innser hvor overflødige vi er? Uansett, så blir homofobi for meg like uforståelig som homofili. Hva er det jeg skal frykte? (Fobi er frykt. Irrasjonell frykt.) At jeg skal pådra meg et "homovirus", kle meg i trange bukser og plutselig begynne å interessere meg for Melodi Grand Prix? Når slike tanker og følelser har vært merkelig fraværende i snart 40 år, hvorfor skulle de plutselig velte opp nå?

Vel, de homofile har ifølge enkelte skærpishjerner en "agenda". Akkurat som med "snikislamisering" skal vi "snikhomofiseres". (De sniker seg inn bakdøra.... Ok. Beklager. Den var billig!) Jeg sliter med å forstå dette. Med all respekt å melde, får du meg til å "skifte lag" så sent i livet, da er det en helvetes agenda som er på gang. Og jeg tenker som så, kverulant som jeg er: Er ikke "Den homoseksuelle agenda" egentlig bare en kamp for rettigheter som vi heteroseksuelle har tatt som en selvfølge ganske lenge nå? Ifølge enkelte kloke hoder, nei. Ikke i nærheten engang. Den homoseksuelle agenda er verdensomfattende, og historien som innledet dette innlegget, "Northstars" bryllup i "Astonishing X-Men"? Selvfølgelig en del av denne agendaen. Vi skal forledes til å tro at dette er en stakkars forfulgt minoritet, senke guarden, gi dem lillefingeren, og vips! Så river de av oss armen med sin skitne homoagenda! Utrolig? Det eneste utrolige er vel at du ikke ser flere kristne kledd i aliminiumsfolie. Alt kan tydeligvis bli en konspirasjon, og når den får ett kristent påslett blir det bare "extra crispy". Og hvis det er en agenda på gang for å gjøre oss alle til homoer... Omprogrammering av seksualitet... Hvem har "homoagendaistene" lært det av i så fall...? Hvem var det som kom på dette utrolig dødfødte konseptet i utgangspunktet...? Kan noen si "Ironi"...?

(Northstar og gubben. Se på dem... Skåler for den derre ekle agendaen sin...)




"Homosexuality in Russia is a crime, and the punishment is seven years in prison locked up with the other men. There is a three year waiting list." - Yakov Smirnoff.




Nei det er ikke lett. Jeg har opplevd å bli feilaktig tatt for å være homofil en del ganger i løpet av livet, og nei. Jeg har fortsatt til gode å bli særlig opprørt. Hvorfor jeg ikke har blitt det?

1) Jeg vet hvem jeg er. Hva andre måtte tro om meg forandrer ikke det.

2) Om noen skulle tro jeg er homofil, hva så? Det er ikke spesiellt støtende eller fornærmende.

Om noen kom bort til meg og spurte "Unnskyld, men er du Svensk?" er det virkelig noe å bli opprørt over? Er ikke det egentlig bare en ærlig feilantagelse det er meget lett å rydde opp i? Du kan jo feks. forsøke å tja... Jeg vet ikke... Hva med... Hmmm... Å forsøke å svare "Nei."?

Men hva vet vel jeg. Jeg er jo tross alt så dum at jeg ikke helt har skjønt at det er en homoseksuell agenda på gang. En ond plan vi ikke har sett maken til siden Ernst Stavro Blofeld og hans diabolske planer ble effektivt feid av banen av James Bond. Og det er kanskje problemet. Vi har ingen James Bond som kan beskytte oss mot den homoseksuelle agenda. Vi kan ikke annet enn å lene oss tilbake og oppleve at håndleddet blir slappere og slappere. Før jeg vet ordet av det trenger jeg nye klær. Homoklær. Og nye venner. Homovenner. Ny jobb. En real homojobb. Alt dette fordi jeg rett og slett ikke var årvåken nok. Jeg lot den ekte norske heteroseksuelle mannen bli drept i en bølge av snikhomofisering, (Ja, det er "fisering" i ordet. Trenger ikke å påpeke det!) og ble en skikkelig ekkel liten homoklædd. Det er vel selve tegnet på en vellykket agenda. Men vet dere hva? Hvis mine to alternativer er;

1) Være en ekte mannemann, stadig på hugget, konstant redd for en homofil overtakelse av verden, eller

2) En hedonistisk moralsk forkvaklet liten homopudding, fanget av homoagendaen,

så velger jeg faktisk nr.2. Rett og slett fordi jeg mistenker hedonisten for å sove bedre om natta. Men for å være helt ærlig så vil jeg nok i realiteten gå for det hemmelige alternativ:

3) Bare være Marius.

Det har faktisk funka ganske greit hittil. Og det fine med Marius er at han bekymrer seg ikke nevneverdig for en homofil agenda. Marius kan nemlig ikke skjønne annet enn at slik bekymring tyder på en enorm usikkerhet, og ikke minst frykt og forakt for hvem du egentlig er. Og helt ærlig; Vil du virkelig bruke resten av livet ditt på å blidgjøre mennesker som aldri kommer til å godta deg uansett? Samme for meg. Men kom ikke til meg og klag når den planen eksploderer i trynet på deg. Og tro meg; Det er uungåelig.


(Men i svarte faen... Har homoagendaen tatt Iron Man og Captain America og, nå da?!)


"I blant får jeg en følelse av at Gud overvurderte seg selv en smule da han skapte mennesket." - Oscar Wilde.


 




























4 kommentarer:

  1. Siden du nevner X-Men: I den andre filmen (tror jeg) tegnes X-folkets kamp opp som en parallell til homofiles kamp mot konservative politikere.

    Sønnen til en prominent konservativ politiker, som kjemper mot x-mens retigheter, har englevinger (fairy), men må holde dette skjult av hensyn til farens politiske kampanje. I en far-sønn samtale sier de ting som:
    "Father, I can`t hide who I am"
    "Son, there is treatment for what you got".
    (sitert etter hukommelse, sikkert ikke helt presist, men i det landskapet i hvert fall).

    Sønnen bestemmer seg etterhvert for å komme ut av badet/skapet, og vise sine "true feathers". Han flyr ut av vinduet og er lykkelig som bare det, før han blir skutt.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det var alltid magien med X-Men. Du kunne bytte ut "mutant" med feks. "Homo" eller "Jøde" for så å få en litt ekkel smak i munnen. En oase av aktuelle politiske paralleller. (Professor X og Magneto var visstnok en parallell til Martin Luther King og Malcolm X.)

      Slett
  2. er det galt av meg å syns at tanken på iron man + cptn america = hawt? x)

    SvarSlett
    Svar
    1. Nei, slett ikke. Kanskje kontrasten mellom Steve Rogers, blåøyd idealist numero uno, og Tony Stark, verdens sannsynligvis største turbokapitalist er en turn on? Opposites attract..:D

      Slett